Ei god og viktig bok

Tante Ulrikkes vei, høres det ikke koselig ut? Som noe Anne-Cath. Vestly kan ha skrevet, kanskje? Vel, ikke helt.
Tante Ulrikkes vei er en vei på Stovner, Oslo, med høyblokker og betong, selve innbegrepet av en norsk drabantby. Ikke så rart da, at tankene flyr tilbake til 1982 og Tove Nilsens gjennombruddsroman Skyskraperengler. Likhetene er der, men forskjellene er adskillig flere. Du verden hvor mye som har skjedd på disse 35 årene.

Det er starten av årtusenet, og vi møter de to guttene Mo og Jamal, barn av pakistanske innvandrere, forøvrig samme bakgrunn som forfatteren. De er midt i tenårene, og vi skal følge dem en fem års tid framover til de er blitt unge voksne. De er begge respondenter i et forskningsprosjekt initiert av NOVA. Et prosjekt som skal kartlegge hverdagen til ungdom i Groruddalen. Mo responderer via e-post, mens Jamal responderer via kassetter og senere mp3-filer.

Og akkurat dette grepet, med å bruke disse to ungdommene som fortellerstemmer, er i stor grad med på å gjøre Tante Ulrikkes vei til ei vellykket bok. Spesielt siden de er framstilt så forskjellig; Mo har et sobert språk, tilnærmet likt riksmål, skoleflink som han er. Jamal er hans rake motsetning, sliter på skolen, og har et språk som kan karakteriseres som ghetto-slang, et språk som må være et festmåltid for sosiolingvister. Skikkelig schpaa ass, jeg sverger!
Guttene kjenner hverandre uten å være venner, de er diametralt forskjellige. Mo, den forsiktige og skoleflinke gutten som vil prestere, som vil opp og fram, påvirket og framskyndet av foreldrene. Jamal har trøblete hjemmeforhold, konsentrasjonsvansker på skolen og lefler med forbudte stimuli, eller keefer som han selv sier.
Mo sin sti fører ham mot universitetet, mot en norsk kjæreste, mot stipend og utdanning. Jamal har dårlig betalte strøjobber, roter rundt uten å ha noe bestemt mål, annet enn penger til å overleve, til å hjelpe sin mor som sliter psykisk og lillebroren som har en tøff skolehverdag.

Gjennom disse fem årene er det flere ytre hendelser som skal påvirke livene deres, og som også i sterk grad er med på å prege temperaturen i boka. Først og fremst 11. september 2001, men nevnes bør også karikaturtegningene i Jyllandsposten og raseopptøyene i Paris.
Disse hendelsene er med på at både Mo og Jamal føler sterkere på utenforheten. Mo først og fremst på et intellektuelt plan, mens Jamal kjenner det mer på kroppen, i hverdagen.
Den lokale moskeens rolle oppi det hele er interessant. Det samme må også kunne sies om Carl I. Hagen og hans meningsfeller. Og media følger (tilsynelatende) ukritisk opp. Polariseringen i det norske samfunnet blir mye tydeligere i løpet av disse årene. Boka blir en skikkelig øyeåpner for meg. Litt sånn eureka-følelse. Jøss, for en vinkling, det hadde jeg virkelig ikke tenkt på.

Derfor blir Tante Ulrikkes vei både ei god bok og ei viktig bok. Viktig fordi den gir en stemme til en hel generasjon barn av innvandrere. Og viktig for meg fordi jeg får et godt innblikk i en kultur jeg kjenner alt for lite til, som får meg til å tenke, og gjør at jeg må revurdere et helt sett med oppfatninger.

Lydbok denne gang, og hele tre opplesere, som alle gjør en ypperlig jobb;
Tohid Akhtar, Ivar Nergaard og Martin Lange. Særlig førstnevnte imponerer i sin  levendegjøring av Jamal.

Andre bloggere om boka: Beathes bokhjerte, Min bok-og maleblogg, Sirivil, Artemisias verden, Hverdagsnett, Rose-Marie,

Takk til Lydbokforlaget som gir meg tilgang til lydfilene.