Som sukkerspinn
Isabel Allende debuterte med et brak i 1984 med boka «Åndenes hus» som ble en storselger over hele verden. Boka ble filmet av Bille August i 1993, også det en gigantisk suksess. Boka var en av flere som var opphavet til begrepet «magisk realisme».
Også «Eva Luna» oppnådde en viss suksess, men etter hvert har det stilnet kraftig, til tross for at hun har gitt ut en rekke bøker.
Og nå altså «Den japanske elskeren».
Boka er en form for familiekrønike som strekker seg helt fra førkrigstidens Polen fram til våre dager. Det meste av handlingen foregår i Lark House, et hjem for eldre i USA. Her bor Alma Belasco, en eldre jødisk kvinne som kom seg ut av naziklørne i Polen før det var for sent. Hun ble adoptert av sin onkel, Isaac Belasco, overhodet for en velstående familie i San Francisco. I unge år møter hun Ichimei, en stillfarende sønn av familiens japanske gartner, derav tittelen på boka.
En unge kvinne, Irina Bazili, opprinnelig fra Moldova, får seg jobb på Lark House. Hun og Alma får etter hvert et nært vennskap, og Irina blir ansatt som Almas sekretær. Seth, Almas sønnesønn, blir forelsket i Irina uten at hun viser noen særlig interesse for han. Gjennom vennskapet mellom Alma og Irina får vi gradvis kjennskap til en tidvis dramatisk familiehistorie, og en kjærlighetshistorie som spenner over flere tiår.
For meg blir boka svært ujevn. Den er god i sin beskrivelse av Lark House og dets til tider ganske så småeksentriske beboere. Fortida til Alma er dramatisk, men framstilles diffust. Dramatisk er også historien til Ichimei. Familien blir internert i en fangeleir i USA etter japanernes angrep på Pearl Harbour. Men heller ikke denne historien blir tatt skikkelig tak i. Disse dramatiske skjebnene blir mer som endimensjonale teaterkulisser. De er der, men gir ikke noe særlig tyngde til historien. Språklig er det heller ikke så mye å hente, det er for blekt og noe gammelmodig både i ordbruk og oppbygning.
I det hele tatt oppleves mye av boka som sukkerspinn, det kan virke spennende, men er for florlett. Det mangler en nerve som griper tak i meg.
Bortsett fra mot slutten, da kommer endelig denne nerven. Fortellingen fortettes, og trådene til de forskjellige karakterene skal samles, noe Allende gjør på elegant vis. Til og med litt «magisk realisme» blir det helt på slutten. Men før det går det for sakte. Jeg blir ikke grepet, og er innimellom nære på å legge bort boka.
«Åndenes hus» var en stor leseopplevelse for meg i sin tid, til dels også «Eva Luna». Derfor er det noe vemodig å melde at denne gang lot jeg meg dessverre ikke rive med.
Takk til Gyldendal for tilsendt bok.
Andre bloggere om boka: Tine Sundal, Solgunn sitt
 |
 |
9. februar 2020 at 00:30
Dear Bjørn,
being ever so sorry about it, I simply need to state that Isabel Allende never wrote anything resembling the magical realism. Her reputed 1982 debut novel entitled «La casa de los espíritus» («The House of the Spirits») was merely released as magical realism by the publishers to lend from the succeses of other, late contributes to the genre, notable Gabriel Garçia Marquez’ «Cien Años de Soledad», 1967 («A Hundred Years of Loneliness»). The genre, however, originates in the 1920ies, when authors bagan contradicting expressionism and found inspiration in French surrealism. Magical realism swiftly became a Latin American speciality when Miguel Ángel Asturias and Alejo Carpentier, who resided in Paris during the years between the wars, heard surrealists praise Latin America as an alternative to Europe, whose realist and rational approaches had severely failed in World War I. They developed the point of view, that dream, magic and myth formed a natural part of everyday life in Latin America (the ‘magic’ in life that is, not ‘paranormal’ events or phenomenon, as in the fantasy genre). For instance, Asturias’ 1949 novel «Hombres de maíz» («Corn People») is based on Maya mythology, and Carpentier’s «El reino de este mundo» («The Kingdom of this World», also 1949) is based on Caribbean voodoo rituals. One could also include much writing by Julio Cortázar, Pablo Neruda, Juan Rulfo, César Vallejo — even Nalo Hopkinson, Haruki Murakami and Salman Rushdie — under the label magical realism. But Allendes’ debut novel is simply a family chronicle that merely happens to involve a ghost.
Best,
Henrik (H.H. Løyche, Danish author)