Kjedelig

Rundt påsketider skjedde det noe på bloggen – flere og flere leste omtalen min av  Dødens elv av Fritz de Bourg. Og jeg skjønte hvorfor da den dukket opp som påskekrim i radioteateret. Boka likte jeg godt da jeg leste den for drøyt to år siden.

Hovedgrunnen til at jeg plukket ut denne boka fra den store bunken med ventende krimbøker var først og fremst tittelen. Når årets hittil varmeste dag passerer 30 grader med god margin, må det bli boka med desember i tittelen. I håp om levende værbeskrivelser, og forhåpentligvis noen iskalde spenningsscener.

Året er 1957, og stedet er igjen Drammen.
En religiøs sekt har kjøpt ei øy i nærheten av byen. En ung kvinne blir funnet død i veikanten. Hun var medlem i denne sekten. Og da blir vår hovedperson, journalist Nicolay Wolf, nysgjerrig.
Han får etter en del fram og tilbake lov til å besøke øya for å lage en reportasje, og en kvinne maser seg med ham. Etter besøket følger en skuddveksling, og så er det i gang. Med mystiske personer i hopetall, både POT og E-tjenesten er engasjert, samt den lokale politistyrken med Wolfs favorittetterforsker i spissen, Ulla Stevenson, som han hadde en romanse med i forrige bok.

Bokas absolutte styrke ligger i tidskoloritten, som er upåklagelig. Måten de Bourg skriver på passer tidsepoken som hånd i hanske. Og det er både snø og vær nok til at kulden merkes, men dessverre er ikke spenningen av det slaget som får kuldegysningene fram.
Det er forsåvidt greit presentert, men det blir noe traust og skjematisk over oppbyggingen. Elementene er der, slik som sære sektmedlemmer, skumle typer, skumle båter, skumle kommunister, skumle etterretningsfolk, etter hvert haugevis med død, samt en skummel morder som er i hælene på vår helt til siste scene. Til og med landsfader Einar Gerhardsen dukker opp. I helikopter.
Men akk så forutsigbart. Og boka føles denne gang som om jeg hele tiden blir fortalt – jeg blir ikke til stede. Og da blir det fort ganske så kjedelig.

Så dessverre sitter jeg skuffet tilbake. I forhold til forrige bok ble dette en nedtur. Fort lest, fort glemt. Men jeg digger både Nicolay Wolf og Ulla Stevenson såpass at jeg gir dem en sjanse til i neste bok.

Andre bloggere sin mening: Min bok-og maleblogg, Arild Rønsen

Takk til Vigmostad & Bjørke for boka.