Stilleflytende
Veronica er et sted i trettiårene. Singel, bor i Stockholm, og jobber som samtaleterapeut. Som svenskene ville sagt det, er det mye som tyder på at hun har et tråkig liv, både der hun er nå, og det hun har bak seg.
Samtalegruppene hun leder er hennes dop, nødvendige doser med sorg og elendighet. Fordi en familietragedie preger henne.
Tilbake i 1983 forsvant lillebroren hennes, Billy. Sporløst. Bare en sko i maisåkeren. Ingenting mer.
I en av samtaletimene dukker Isak opp. En mystisk mann. Som forteller brokker av sin historie. Om en oppvekst i Skåne, som inneholder mye som kan minne om historien om Billy. Fysisk ligner han også på ham. Kan det være Billy?
Boka veksler mellom sommeren 1983 og nåtid. I 1983 får vi være med den lokale politimannen Månsson i hans bestrebelser på å finne den skyldige. Et møysommelig arbeid, men dessverre uten resultat. En lokal småkjeltring blir arrestert, men løslates av mangel på bevis. For så å forsvinne.
Veronica vender tilbake til hjemstedet. Et sted hun har få gode minner fra. Et sted hun sjelden – og motvillig – besøker. De lokale karakterene, med onkel Harald i spissen gir henne heller ikke en særlig hjertelig mottakelse. Onkel Harald er forøvrig stedets store høvding. Søkkrik, og eier av bygdas store arbeidsplass.
Og det er vanskelig å få svar på de spørsmålene hun har. Som om bygdedyret ikke vil at hun skal rote opp i alt det gamle.
de la Motte har skrevet en stilleflytende krim, stemningsfull og vâr. Hovedpersonen Veronica er glimrende beskrevet; kompleks, spennende og passe annerledes til at hun fenger. Også politimannen Månsson er et solid portrett av en hardt arbeidende politimann, som er i sterk tvil om han er på rett hylle i livet.
Likevel synes jeg boka føles en del for lang i perioder. Framdriften er laber i en del partier, og en tur i et nedlagt gruveområde – som nok er ment som en spenningsforsterker – oppleves som oppkonstruert og unødvendig.
Slutten, derimot, den er glimrende. Og overraskende.
I sum er dette en velskrevet krim, men noe for langsom i perioder.
Andre bloggere sin mening: Heartart, Hverdagsnett,
Boka hadde jeg både som lydfil og i papirformat. Derfor takk både til Lydbokforlaget og Aschehoug for boka. Lest av Haakon Strøm, som gjorde lyttingen til en behagelig opplevelse.
Oversatt av Bodil Engen.
Flere bøker av forfatteren: UltiMatum, Høstdåd, Vinterild, Våroffer
 |
 |
9. april 2020 at 15:28
Hei Bjørn – jeg har valgt siden din som én av fire – fem såkalt troverdige litteraturanmeldere. Jeg anser også Cathrine Krøger/Fredrik Wandrup (Dagbladet), Martha Nordeim (NRK), Sindre Hovdenakk (VG), med et par til, som meget troverdige litteraturkritikere, selv om jeg selvsagt ikke alltid er enig i kritikken som kommer.
Du vil ikke kalle deg bokanmelder, sier du, det syntes jeg du absolutt skal/kan gjøre – det er jo ingen beskyttet tittel – fordi dine anmeldelser har en flott strukturell oppbygging, og er dessuten på et høyere nivå enn mange av dem som har ikledd seg denne tittelen.
Jeg har nå lest samtlige av Anders de la Motte’s årstidskvartett, og er nok noe uenig med deg hva gjelder kvaliteten på Sensommer. Jeg mener den bør løftes opp ytterligere ett hakk (les: øyne), muligens to, på terningen. Jeg mener den er henimot er en perfekt krim, med ditto språk, som bevitner en forfatter som behersker både plott og språklige virkemidler, implisitt også et godt språk, tilpasset krimgeneren. Så kan man selvsagt være enig om boken har en fremdrift som går litt i sakteste laget eller ikke; for meg passer tempoet perfekt.
Jeg har en halvferdig webside, hvor jeg tar sikte på å anmelde bøker, på en mest mulig troverdig måte, og som kan være et godt redskap, på lik linje med ditt, for lesere og publikum når litteraturen skal velges. Jeg leser nok ikke så mye krim, men i tradisjonens tro, om Bergenstoget som ble ranet….osv., som gjorde nordmenn til et krimlesende folk i denne høytiden, så er denne tiden satt av kun til krim, også for meg.
Med vennlig hilsen
Asle Lien – som har siktet høyt, og ubeskjedent og pompøst ikledd meg tittelen, litteraturformidler, uten at jeg tror noen tar skade av det, heller ikke jeg selv 😉
10. april 2020 at 10:37
Hei Asle, og hjertelig takk for mange gode ord!
Jeg står for omtalen av Sensommer, men synes at de la Motte har blitt bedre og bedre for hver bok – så jeg er spent på Våroffer som skal leses snart.
Måtte selvsagt innom websiden din som inneholdt mange formuleringer som fikk meg til å dra på smilebåndet, så jeg kommer helt sikkert til å følge med framover.
Ønsker deg ei kriminelt god påske 🙂
19. juni 2018 at 23:15
Leste denne for kort tid siden, er enig i din vurdering her – vurderer den til en knapp 4-er. Haakon Strøm leser den fint synes jeg.
20. juni 2018 at 08:54
Takker, Randi 🙂