Intens og sterk
(Reklame. Boka er et leseeksemplar fra Aschehoug.)
En av årets store litterære snakkiser, dette. Forfatterens debutbok som hun brukte 18 år på å skrive.
Hvor vi møter Vanessa Wye, som 15-åring i 2000, og som 32-åring i 2017.
Vanessa, som flytter hjemmefra for å starte på highschool i 2000, og Vanessa som jobber som concierge på et hotell i 2017.
To fortellerstemmer. Tenåringsjenta og den voksne kvinnen.
To fortellerstemmer. Den blåøyde søkende og den desillusjonerte ødelagte.
Og historien om hvorfor det ble slik.
Om hvordan Vanessa som fersk highschoolelev blir fascinert av, blir forelsket i, blir manipulert av og blir forført av den 27 år eldre læreren Jacob Strane.
Om hvordan hun som voksen kvinne strever med ettervirkninger. Hvordan hun i retrospektiv hele tiden forsøker å forsvare det som skjedde som noe fint, som noe vakkert, som ekte kjærlighet. Ikke som en skitten #metoo-historie.
Fordi Vanessa tviholder i sin oppfatning om at hun og Strane har hatt en kjærlighetshistorie. Ikke en overgrepshistorie. Det vil hun ikke klare å leve med.
Eller vil hun langsomt komme til erkjennelse …
Uansett. Historien griper tak langt inn i hjerterøttene.
Fordi det er umulig ikke å bli berørt av Vanessa og hennes krampaktige grep rundt illusjonen/opplevelsen av kjærlighet.
Fordi det er umulig ikke å bli forbanna på den utspekulerte drittsekken Jacob Strane.
Det kan kanskje høres mye ut med 464 sider der historien foregår på innsiden av hodet til denne jenta/kvinnen, hvor det hele tiden kvernes ubønnhørlig på det samme temaet.
Men Kate Elizabeth Russell skriver så overbevisende godt at du ikke tviler ett eneste sekund på Vanessa. Ikke som søkende ungjente, og definitivt ikke som voksen kvinne der hun kaver rundt i sitt eget mørke, i en runddans mellom jobben, fylla, psykologen og tilfeldig sex.
Og telefonsamtaler.
Med Jacob Strane.
For den litteraturkyndige må nevnes at boka bugner av referanser og sitater fra Vladimir Nabokovs ikoniske «Lolita», utgitt i 1955.
Nå har det gått flere tiår siden jeg leste den boka, og jeg husker ikke noe særlig av den heller, annet enn jeg ikke ble så veldig imponert. Derfor kan jeg ikke uttale meg om relevansen av dette.
Men en ting er jeg sikker på; «Min mørke Vanessa» er en intens og sterk leseopplevelse.
Boka er oversatt av Kirsti Vogt.
 |
 |
19. mai 2020 at 09:47
Ser at vi la ut omtale av denne boka samtidig. Har også lest ulike kritikker av den, men som jeg sier i min omtale, syns jeg den er både ekte og god. Og det er bare bra at slike bøker blir diskutert, som et ledd i metoo-debatten.
19. mai 2020 at 10:04
Her er vi helt på linje, Åslaug 🙂
18. mai 2020 at 22:11
Med motstridende omtaler blir det hele mye mer spennende. Etter min lesning av Svart vann, som har noe #metoo over seg, kunne jeg godt tenke meg å lese denne. Spennende med både 6 og 3 på samme bok, nesten som med Galgedans, der sprikte det godt også forsto jeg 🙂
18. mai 2020 at 22:14
Jeg synes også det kan være ekstra spennende med bøker der anmelderne er så uenige. Galgedans er jo helt ekstrem i så henseende. Om jeg kommer til å lese den … vet ikke.
18. mai 2020 at 22:02
Denne har visst fått ganske motstridende omtaler. Tror jeg var innom en ganske negativ en og tenkte jeg skulle droppe å lese denne. Men omtalen din vekker nysgjerrighet. (Lolita leste jeg også for veldig mange år siden. En merkelig roman)
18. mai 2020 at 22:04
Henholdsvis 6 i Dagbladet og 3 i VG + en flott og utrolig velskrevet omtale i NRK er hva jeg har funnet. Og så var det noe i Aftenposten – bak betalingsmur dessverre …