Grei underholdning

(Reklame. Boka er et leseeksemplar fra Panta Forlag.)

I 1969 var Sally McGowan ti år gammel. Hun drepte en liten gutt med kniv.

Vår tid.
En fiktiv liten kystby i England.
Her bor nyinnflyttede Joanna, bokas fortellerstemme, alenemor til Alfie på seks, jobber i et eiendomsmeglerfirma. I byen der hun selv vokste opp, og hvor mor også bor. Faren har hun bare vage minner av – han stakk av da hun var liten.
Hun har flyttet hit fra London, først og fremst fordi Alfie ble mobbet på skolen.

Noen rykter oppstår om at Sally McGowan bor i denne lille byen. Med hemmelig identitet.
Rykter Joanna også blir opptatt av. Hennes til og fra-kjæreste, og far til Alfie, blir også interessert i ryktene. Han er freelance-journalist. Kanskje han kan finne Sally og skrive bok om hennes historie?
Bygdedyr-krefter slippes løs, sladderen eskalerer. Som et corona-virus …

Nok en psykologisk thriller.
Og felles for omtrent alle psykologiske thrillere jeg har lest, er at de har en story som spinner fram mot det store øyeblikket, den store overraskelsen, der alt du tror blir snudd fullstendig på hodet og ingenting viser seg å være hva du har trodd.
I så måte er denne boka forbilledlig tro mot sjangeren.
Det som for meg skiller klinten fra hveten hva angår disse thrillerne er i hvor stor grad de klarer å engasjere fram mot dette store, avgjørende punktet.
Klarer de å bygge opp følelsen av uhygge og spenning, eller blir første del bare en transportetappe fram mot avsløringen?

«Ryktet går» er Lesley Karas debut som forfatter, og jeg synes hun kommer greit fra det. Småbylivet beskrives levende, om enn litt omstendelig der det kretser omkring mødre og barn. Rett og slett en del unødvendig fyllstoff. Men små drypp underveis gjør sitt til at uroen griper tak i meg, og akkurat slik som innbyggerne starter jeg å spekulere i om den eller den kan være Sally. Det store vendepunktet er også godt konstruert, og fører fram mot en spennende avslutning. Boka er lettlest med god flyt uten litterære krumspring.
Rett og slett grei underholdning.

Boka er oversatt av Dorthe Erichsen.

Andre bloggere sin mening: Hverdagsnett, Henningbokhylle

(Og sånn i parentes her helt på slutten; boka preges av slurvete korrektur, såpass mye at det faktisk irriterer. Vanligvis noe jeg sjelden kommenterer, men her var det påfallende mye av det.)