Ta plass, lukk dørene!

Pappa jobbet på jernbanen, så for en med tog i blodet er det en aldri så liten julaften på forskudd, det å åpne permene til snaue 300 sider med  tog.

Min første vage erindring om tog er fra det som den gang het Setesdalsbanen, en smalsporet jernbane fra Grovane stasjon i hjembygda mi, Vennesla, til Byglandsfjord i bunnen av Setesdal. Strekningen ble nedlagt i 1962 da jeg var en liten pjokk på seks år. Men jeg kan fremdeles huske damplokomotivet som kjørte oss til sommerferie på «Jernbanehytta» på Kile, den prustende lyden, lukten av kreosot fra svillene,  lukten av brent kull som lå som en tykk hale etter toget. Åtte km av strekningen er forøvrig bevart som museumsjernbane – du kan lese mer om den her.

Disse minnene, og mange andre vekkes til live etter hvert som jeg blar meg gjennom «Den store boken om tog». Og jeg har ikke bladd mange sidene før jeg forstår at her er det en stor togentusiast som står bak.
Både forfatteren og jeg er født i 1956, og at vi har mye av den samme ballasten innabords kommer fram allerede på side 8, hvor han forteller om «Togets fortryllelse», hvordan de som guttunger stoppet midt i leken for å telle hvor mange vogner det var på toget som skranglet forbi. Akkurat på samme måte som vi gjorde, der vi vokste opp med Sørlandsbanen som nærmeste nabo til der vi lekte. Atle Nielsen kan huske et tog med 33 vogner. Vår rekord var 42, etter hva jeg husker.

Boken har praktfullt billedstoff, både fra inn -og utland, i farger og i sort/hvitt. Bilder av lokomotiver, sovevogner, broer, stasjoner, tunneler og reisende. Alt krydret med fakta, anekdoter, quiz, togets plass i litteratur, film og musikk samt et par mininoveller.
Best liker jeg når forfatteren forteller om de norske hovedstrekningene; Bergensbanen, Sørlandsbanen, Dovrebanen, Rørosbanen og Nordlandsbanen, hvor kun den førstnevnte er ukjent strekning for meg. Og jeg må trekke på smilebåndet over beskrivelsene av spisevognene, røykekupeene samt en fryktinngytende tur med sovevogn.

Stasjonene har en viktig plass i boken, og han skriver levende både om små og store, norske og utenlandske. Av de store kan nevnes Waterloo Station i London og Gare du Nord i Paris, begge kjente landemerker for den som har vært på Interrail, en reiseform som oppsto i 1972 i samband med den internasjonale jernbaneunionens 50-årsjubileum. Atle Nielsen reiste på Interrail fire ganger, og har viet et eget kapittel til fenomenet. Selv reiste jeg to ganger, i ’75 og ’77. Uslettelige minner fra en fjern ungdomstid, med destinasjoner som Hamburg, Paris, Nice, Venezia, Roma, Korfu (med ferge), Athen og Split, sistnevnte by i det som den gang het Jugoslavia.

Geir (til venstre) og jeg i Aalborg, på starten av første Interrailturen i 1975.

Morten lykkelig framme på Korfu i ’77, med medbrakt CB-pils.

«Den store boken om tog» har blitt en flott bok, spesielt billedstoffet er en fryd for øyet.
Nostalgifaktoren er skyhøy. Og for en som har reist mye med tog er gjenkjennelsesfaktoren det samme.
Så dette må være den perfekte julegave til alle togentusiaster der ute.
Og selv om jeg har lest den fra perm til perm, kommer jeg helt sikkert til å vende tilbake med ujevne mellomrom.

Takk for turen, Atle Nielsen!
Avstigning på venstre side!

Takk til Font Forlag for boka.

Flere av Nielsen: Ett blod