Jørgen Jæger – Guden

Tut og kjør 2

Jørgen Jæger har opplevd flotte salgstall for sin krimserie de siste årene, og nå er bok nummer 10 klar for utsendelse til bokhandlerne. Han har vært nominert til Bokhandlerprisen både i 2012, 2015 og 2016. Jeg har kun lest de to siste bøkene hans.

I forrige bok, «Fortielsen», var handlingen lagt til Drammen. Denne gang er Fjellberghavn stedet, der etter hva jeg forstår de fleste av de tidligere bøkene har hatt tilholdssted, et fiktivt lite tettsted langt ut i havgapet på Vestlandet.
Deres populære ordfører står klar på scenen på torvet, og har varslet en stor nyhet. Sammen med henne er ytterligere tre dignitærer. Torvet er tettpakket av folk og forventning.
Hun har akkurat så vidt fått offentliggjort den store nyheten, så høres ropet «Allahu akbar» før det smeller. Alle fire på scenen blir liggende. På torvet oppstår det totale kaos. Og et par andre steder smeller dynamitten. Og to minibanker tømmes.

Så litt av et anslag, dette her.
Men det er bare starten. Det skal komme mer.
Uhorvelig mye mer.
Og derfor den litt uærbødige overskriften «Tut og kjør 2». 
Den overskriften brukte jeg nemlig om forrige bok også, og jeg kunne nesten brukt blåpapir på det jeg skrev i fjor.
Det er fullt trøkk hele veien, tut og kjør over stokk og stein i et halsbrekkende tempo.
74 korte kapitler der det skjer mer på fem sider enn det man vanligvis leser på 50 sider i en middels krim.

Jørgen Jæger er utvilsomt en glitrende plot-snekker. Han kjenner samtlige knep som trengs for å få  meg hekta. Han er udiskutabelt effektiv og har et formidabelt driv i fortellingen. Og som den durkdrevne fortelleren han er, dras stadig nye personer inn i handlingen, for at jeg skal tenke at her var det noe, ja, kanskje dette er den skyldige. Men det blir så tett befolket at de står i veien for hverandre. Og alle har de en eller annen forbindelse; foreldre, barn, stebarn, adoptivbarn, adoptivforeldre, samboer, eks-samboer, fetter, kusine, nabo, kollega. Så mange er båndene at politiet ser seg nødt til å lage et familietre for å holde orden på alle. Å, som jeg misunner dem det treet. Jeg mistet oversikten lenge før halvveis i boka.  Og akkurat der, sånn omtrent halvveis føler jeg at fortellingen står og tråkker litt i vannet uten å komme videre. Men ikke så lenge. Det løsner igjen og fyker avgårde mot en avslutning en James Bond verdig, og tror du ikke herr Jæger skriver det også; «Smidig som en James Bond, fortsatt med sløyfe og magebelte på plass klatret han opp den smale evakueringsstigen…..».

Denne gang har Jæger funnet plass til noen partier av den vâre sorten. Forholdet mellom torpedoen Reka og hans lille Solstråle av ei datter har absolutt tåredrypp-potensiale. Det samme har eks-lensmann Ole Vik sin hjerteskjærende historie i boka.

Men først og fremst er dette rendyrket action og spenning. Så da kan jeg like godt avslutte med å sitere meg selv fra forrige omtale:
«Har du lyst på ei krimbok som er handlingsmettet, lettlest og spennende er dette ei bok for deg. Ønsker du noe dybde og rom for ettertanke må du nok lete en stund. Men, bevares, underholdende til tusen.» 

Min omtale av «Fortielsen» av samme forfatter.

Andre bloggere om boka: Hverdagsnett, Tine Sundal

Takk til Juritzen forlag som sendte meg boka, til og med signert denne gang, så da må jeg selvfølgelig takke Jørgen Jæger også!