Et svært gledelig gjensyn

Seks års ventetid er lenge. Men er det på noe godt er det som kjent ikke forgjeves.
Og nå snakker vi om en av mine store favoritter – Fred Vargas – og hennes eminente serie om kommisær Jean-Baptiste Adamsberg. «Istider» er åttende bok i serien.

Adamsberg blir kontaktet av en kollega. Angående et selvmord. Kollegaen er litt i tvil, og før han endelig arkiverer saken som selvmord, vil han ha Adamsbergs syn på saken. Og dermed er vi igang.
I kjent Vargas-stil.
Med en innfløkt sak som  har sitt utgangspunkt på Grimsey, ei forblåst øy på nordkysten av Island. Der noen franske turister ble utsatt for en tragedie ti år tilbake i tid. De hadde besøkt et «hellig» sted, som ifølge lokalbefolkningen og deres sagn og myter ikke må forstyrres. Noen kom aldri hjem igjen, og ble heller ikke funnet.
Det blir ikke mindre innfløkt når etterforskningen fører dem videre til et miljø som er fullstendig opphengt i den franske revolusjon på slutten av 1700-tallet. En blodig historie, der Robespierre var en sentral revolusjonær. Han endte sine dager i giljotinen. Fortjent etter manges mening, siden han sendte minst 1400 mennesker i den samme giljotinen.
Og midt i dette miljøet i nåtidens Paris finnes det direkte etterkommere av både Robespierre selv og av hans ofre. Så her kan det være mange potensielle hevnere! (Hvis du skal lese denne boka, og ikke har noen særlig kunnskap om den franske revolusjonen generelt, og Robespierre spesielt kan jeg anbefale denne artikkelen som en starthjelp.)

Ikke et ord mer om handlingen!
Så derfor over til persongalleriet. Adamsberg leder en kriminalavdeling befolket med en stab som er noe helt for seg selv. Utrolige typer, alle med sine særegenheter og spesielle evner. Medarbeiderne har stor respekt for sin sjef, men de har ofte problemer med å forstå ham. Og innimellom synes de han ikke gjør noe som helst. Annet enn å skyfle skyer, som de kaller det. Og dette samspillet mellom sjef og medarbeidere er en sann fryd å lese om. Her er Fred Vargas erkefransk i sin måte å (be)skrive på, overdrevent høflig, omstendelig, byråkratisk, men med en snert og humor som gjør det hele til en burlesk opplevelse.

Språklig er Fred Vargas i en egen liga. Dannet, lærd, snirklete.  Noe som lett kunne blitt kjedelig. Men her er groteske innfall og ubetalelige karakterer framstilt med en boblende fortellerglede.  Eve-Marie Lund har oversatt boka, og må ha sin del av æren for at dette blir et svært gledelig gjensyn!

Takk til Aschehoug for boka.

Mer av Vargas: Eremittedderkoppen