Kammerspill på det jevne

Det er alltid en høytidsstund å åpne en ny bok av min favorittsiddis, Tore Renberg. Forfatteren som har gitt meg store leseopplevelser i hopetall, ikke minst gjennom bøkene om Hillevågsgjengen de siste årene. Men vi skal lysår bort fra den absurde galskap som preger de bøkene og inn i et tett, lite familiedrama.

Til noen og åtti år gamle Edel og hennes litt over femti år gamle datter Tove. Vi skal følge dem gjennom spredte scener fra mars 1998 og fram til en februardag i 2005.
De har ikke et utpreget nært forhold, heller det motsatte, men skal nå gjøre et forsøk på å komme nærmere hverandre gjennom faste onsdagstreff i en by på sørvestlandet som etter alle solemerker må være Stavanger, selv om navnet aldri nevnes.

Edel er en kvinne av den «gamle skole» både i være- og talemåte. Nyslått enke, fremdeles en vakker og stolt kvinne. Datteren er, i hvert fall i følge moren, en mer plump og grå kvinne. Og tidlig blir det tydelig for leseren at det er moren som er den totalt dominerende av de to.
Hvordan det så går i tilnærmingen mellom de to skal ikke røpes her, men vi blir gradvis bedre kjent med dem begge, samt et lite knippe bipersoner.

Boken starter nærmest filmatisk med beskrivelse av rommene i huset til den aldrende kvinnen, et hus som kunne gått rett inn som kulisse i enhver film fra syttitallet med sine blomstrete tapeter og brune finérdører. Før vi blir dradd inn i et kammerspill som utspiller seg i små tablåer over et tidsspenn på syv år.

Som alltid er det en språklig nytelse å lese denne forfatteren. Han får alt til å gli så elegant og enkelt fra den ene scenen til den neste i en språkdrakt som kler den aldrende kvinnen, som yndige kniplinger.
Likevel griper ikke historien meg helt, til det er den for stillegående og uforløst. En viss utvikling er der underveis, men jeg finner ikke kontrapunktene som kunne løftet historien.
Moren kan være ganske så giftig overfor datteren, både i tanke og tale – slik som denne:

«Ja, jeg vet godt hvordan pappa var», kan hun høre datteren si, og er det ikke typisk. Når de snakker om ham, da kommer en omtenksom klang i stemmen til Tove, da kommer alt dette varme og smidige og ydmyke, alt dette velavstemte og kvinnelige hun ellers mangler, det som kunne gjort datteren – det er Edel overbevist om – så attraktiv for den rette typen mannfolk istedenfor disse keitete mennene hun alltid har hentet hjem. Det er som om hun skulle samle på løshunder.

Ut av slikt kunne det ha blitt det ene oppgjøret etter det andre, men Tove er for forsiktig, på grensen til det selvutslettende. Derfor blir dramaturgien for flat, dessverre.

Boken er mest interessant hvis man ser på hvordan den er bygd opp, litt eksperimentell i formen. Innholdsmessig blir den mer som en liten parentes i et stort forfatterskap å regne.

Takk til Cappelen Damm som sendte meg et leseeksemplar av boka.

Flere bøker av forfatteren: Angrep fra alle kanter, Du er så lys, Skada gods

Annonser