Magi

Bok to i Saabye Christensens Oslo-trilogi starter tirsdag 28. august 1956. Den dagen var jeg én dag gammel.

Og vi møter dem igjen, de aller fleste vi ble kjent med og glad i gjennom den første boka. Maj har vært enke noen år, Jesper har blitt tenåring og Stine skolejente. Maj er fremdeles aktiv i Fagerborg avdeling av Røde Kors, samt at hun etter hvert er på vei ut i arbeidslivet. Jesper har pianotimer hos restaurantmusiker Enzo Zanetti, og i tillegg kommer en kjæreste inn i bildet. Stine beundrer sin storebror, og er tilsynelatende ei glad jente. Men mye kan tyde på at hun er ganske ensom både på skolen og i fritiden.

Og vi får følge dem videre et drøyt år. Det meste foregår fremdeles i Oslo, bortsett fra en liten avstikker til Hurdal, morens hjemsted. Vi blir med dem i hverdag og fest, i de små dagligdagse ting og i de store hendelsene. Trivielle liv, trivielle dager, trivielle hendelser. Vel, en stund.
Men etter hvert kommer skyer sigende innover livene på Fagerborg.

I grunnen kunne jeg bare lagt blåpapir på omtalen av den første boka i trilogien. Jeg er like begeistret denne gangen, minst.
For dette er ren magi. Hvordan Saabye Christensen får en drøyt seksti år gammel leser til å bli til en femtenåring som rusler rundt i gatene i Oslo en gang på femtitallet, midt inne i en sylskarp tidskoloritt. Noe han gjør med et lekent og finpusset språk med glidende, sømløse overganger. Et språk tilpasset tiden og stedet, med ord man sjelden leser.
For når var sist gang du så ordet botforer i en tekst? Det er ikke sikkert du vet hva det er en gang? Tekstprogrammet jeg skriver i gir ordet røde streker, som om det er feilstavet. Men det er det ikke!

Er det ren idyll, dette da?
På ingen måte.
Skyene kommer sigende innover Fagerborg. Historien mørkner gradvis, får en dyp, dirrende undertone, en slik som du kan føle i bassen på kino når noe vondt er i ferd med å hende.
Jeg bare håper at dette mørke og vonde ikke overtar historien helt i siste bind av trilogien. Til det er jeg blitt alt for glad i dem alle. Jeg ønsker dem alt godt.
Den som leser får se!

For spesielt interesserte så gjorde jeg en liten oppdagelse i boka, som jeg har skrevet om under bildet.

Takk til Cappelen Damm for boka.

Flere bøker av forfatteren: Byens spor (Ewald og Maj), Byens spor (Skyggeboken),  Magnet

Jeg har alltid vært langt over middels interessert i idrett, og har en elefants hukommelse på enkelte områder.
Så jeg stusset veldig da jeg leste følgende på side 447/448 hvor Jesper får sitte på med en som kjører motorsykkel:

«Hva syns du om doningen?»
«Bra.»
«Basse Hveem kjører samme sykkel.»
«Hvem er Basse Hveem?»
«Bare verdens beste norske rallycrosskjører.»

Stusset, fordi jeg husker Basse Hveem, husker at han kjørte speedway som er noe helt annet enn rallycross, som er en sport for biler. Kjører man på lignende baner med motorsykkel heter det forøvrig motocross.
Så her har redaktøren sovet litt i timen …