Kjærlighet og fotografier

«Magnet» er en mangfoldig roman på nærmere 800 sider.
Og som så ofte før gir forfatteren seg i kast med historien til personer som er annerledes. Denne historien handler først og fremst om Jokum Jokumsen og Synne Sager, som møtes i Sogn Studentby en gang på sytti-tallet. Han studerer litteratur, hun kunsthistorie. De blir kjærester, og vi følger dem i flere tiår videre. Han er sønn av «vanlige» folk, hun er datter av en familie med gamle penger og aner tilbake i tid. Det mest spesielle med Jokum er at han er usedvanlig høy, noe som plager ham sterkt. Hun er spesiell på den måten at hun «plages av nerver», som de kanskje ville sagt på den tiden de møttes. Studiene hans går ikke helt etter planen, han stryker til eksamen, og nærmest ved en tilfeldighet begynner han å fotografere. Og raskt viser det seg at han har et usedvanlig talent for nettopp det. De flytter til San Francisco hvor det er planen at Synne skal skrive doktoravhandlingen sin. Etter hvert blir Jokum en kjent fotograf, hun avbryter studiene og blir hans kurator, eller manager om man vil. Kort fortalt er dette den ytre rammen i denne romanen.

I «Halvbroren» av Saabye Christensen møter vi Barnum som er plaget av at han er usedvanlig liten, i denne romanen møter vi altså motstykket Jokum, som er sterkt plaget av sin høyde. Og de to møtes faktisk i et kort øyeblikk på en kiosk et sted i boka, et fornøyelig lite sammentreff.
Likevel er det kjærlighetshistorien mellom Jokum og Synne som er det sentrale i fortellingen. Han føler seg ikke fortjent til å få henne som kjæreste, så til gjengjeld vil han elske henne frisk.
Et annet viktig tema er kunst, da først og fremst fotografiet som kunst, men også stilleben som Synne er opptatt av.
Her er verdt å nevne likheten med Johan Harstad sin roman, «Max, Mischa & Tetoffensiven» som også ble utgitt i år. Begge bøkene har den store kjærligheten og kunsten som viktige tema, begge har mye av handlingen lagt til USA, og begge er noen solide mursteiner av noen romaner. Tilfeldig? Helt sikkert.

Saabye Christensen er en fantastisk historieforteller, så også denne gang. Kjærlighetshistorien mellom Jokum og Synne er betagende, spennende, komplisert og vakker. Tidsbildene han gir oss er også svært levende. Humrende leser jeg meg gjennom beskrivelsene av studentlivet på sytti-tallet. Jeg kjenner meg igjen i det aller meste.
Men, som i flere av hans tidligere verk, er det et mørke, et dypt mørke, et mørke jeg ikke helt får tak i. Denne gang i form av en forfatter som, skal det vise seg, skriver boka vi leser, og som faktisk bodde på samme studenthybel som Jokum og Synne. Og jeg liker det ikke helt. Jeg synes det forstyrrer opplevelsen. Jeg synes også språket er et annet i disse passasjene, mer konstruert, mer krevende, som det på en måte vil være mer spennende litterært. Men jeg får ikke tak på det. Noe som selvsagt kan skyldes at jeg ikke helt forstår det. Men, likevel, en blogg som dette er en subjektiv ytring. Det er mine opplevelser som leser jeg forsøker å formidle, så derfor tillater jeg meg å nevne det.

Det er store leseropplevelser i «Magnet», de er mange og de er gode. Flere steder finnes det setninger som er som skapt for sitatsamlere, de er treffende og stilsikre. Likevel synes jeg boka blir litt for lang, noe som helt sikkert skyldes den andre vinklingen i boka, den jeg ikke får helt taket på.

Andre bloggere om boka: Min bok-og maleblogg, Reidars Bokblogg, Bentebing’s Weblog

magnet  

terning4

 

 

Annonse: