Varm, vemodig og vakker

Lars Saabye Christensen har en imponerende liste med bøker bak seg. Selv har jeg fulgt forfatterskapet hans litt sånn sporadisk siden jeg oppdaget ham gjennom «Beatles» i 1984.

«Byens spor» er ifølge forlaget første bok i en trilogi, og prologen starter 21. september 1957, dagen da Kong Haakon døde. En ung mann, Jesper Kristoffersen, sitter på trikken på vei til sin første reise som sjømann.
Men vi skal bakover i tid, og i det påfølgende kapitlet er vi tilbake i oktober 1948, på Fagerborg i Oslo, hos familien Kristoffersen som består av far Ewald, mor Maj og sønnen Jesper på sju.
Ewald jobber i reklamebransjen. Mor er hjemmeværende, men får etter hvert utløp for sin virketrang gjennom frivillig arbeid i lokalavdelingen av Røde Kors.
Jesper er sju, men har ikke begynt på skolen. Det er utsatt ett år. Det er noe med ham, men vi vet ikke helt hva det er. Og akkurat dette, det litt sånn «outsider-aktige» er noe vi kjenner igjen fra flere av romanene til forfatteren.

Gjennom denne lille familien blir vi gradvis kjent med flere beboere på Fagerborg og omegn, naboen enkefru Vik, slakter Melsom som har en sønn som Jesper blir kompis med, enkemann Olaf Hall som driver et antikvariat, og stesønnen hans Bjørn Stranger, doktor Lund som undersøker Jesper og konkluderer med at det ikke er noe galt, han er bare litt følsom, og restaurantpianist Enzo Zanetti, for å nevne de viktigste.
Og det er så elegant gjort, disse overgangene fra en scene til en annen, hvordan menneskenes liv griper inn i hverandre som i et stort edderkoppnett.

«Byens spor» er en Oslo-roman, men har flere lokasjoner som er såpass kjent at selv jeg som sporadisk besøkende ikke har videre problemer med å følge med. Og beskrivelsene av byen er så distinkte, så detaljrike, så knivskarpe at det blir spill levende, slik at Oslo også oppleves som «min» by.

Imponerende er også tidskoloritten i boka. Et Oslo tre år etter krigen, fremdeles preget av de fem vanskelige årene, men også av optimisme, til tross for rasjonering og knapphet på varer. Maten er nøktern, klærne likedan, på langt nær alle har verken kjøleskap eller telefon. Og tv er det ingen som har. Og med fravær av disse elementene, telefon og tv, så snakker man sammen. Det er nesten så man kan lengte ørlite grann tilbake her vi nå sitter foran en tv-skjerm eller med nesa dypt ned i mobilen.

Og mest imponerende av alt er språket. Det er rett og slett en nytelse å lese. Tilpasset tiden det handler om med ord og uttrykk som ikke brukes lenger, men likevel er gjenkjennelig for en på min alder. Det er lyrisk, elegant og lekent, krydret med en menneskelig, lun og underfundig humor.
Selv falt jeg pladask for denne beskrivelsen fra Bristol:

På det siste trinnet stanser Enzo Zanetti og finner frem hyggepianistens smil. Det sitter langt inne. Så tar han plass ved flygelet. Latteren og stemmene bare fortsetter. Det er som det skal være. Han er bakgrunnen. Hans nærmeste pårørende er juletreet. De kunne byttet plass.

Lars  Saabye Christensen har med denne romanen grepet og  forført meg.
Han har skrevet en fortelling som er varm, vemodig og vakker.
Og jeg gleder meg stort til fortsettelsen.

Omtale av Magnet , Byens spor (Maj) og Byens spor (Skyggeboken) av samme forfatter.

Takk til Cappelen Damm som sendte meg boka.