Absurd humor
Når noen spør meg om hvilken bok som er den beste jeg har lest, svarer jeg, uten å nøle; «Max, Mischa & Tetoffensiven» av Johan Harstad.
Og etter nå å ha lest «Ferskenen» spørs det om ikke den blir svaret på spørsmålet om hvilken er den morsomste boka jeg har lest.
Å skulle forklare hva denne boka er, blir en nærmest umulig oppgave, men jeg skal gjøre et forsøk. (Tallene i parentes viser til fotnoter lenger ned i omtalen.)
Først; bokas to hovedpersoner (1):
Frode Brandeggen (1970-2014), ukjent forfatter fra Stavanger (2), som debuterte i 1992 med en over 2000 sider lang roman med tittelen «Konglomeratisk pust», en totalt uforståelig roman som ingen leste.
Sine siste år brukte Brandeggen på å skrive kriminalromaner, blottet for fyllmasse og uthaling. Han ville tilby krimlitteratur til folk som ikke har tid til å lese lange bøker eller som hater å lese, men elsker krim (3).
Bruno Aigner (1934-), tysk annotør (4), var Brandeggens litterære samarbeidspartner de siste årene, og har gjort til sin siste livsoppgave å få folk til å forstå dette misforståtte geniet Brandeggen.
Dernest; bokas oppbygging og innhold:
De 150 første sidene består av 15 ultrakorte kriminalromaner med Ferskenen (5) som hovedperson, skrevet av Brandeggen. Som et eksempel kan jeg fortelle at den første kriminalromanen, «Ferskenen får snusen i det» består av tre korte kapitler og er på totalt 220 ord – tilsvarende omlag én side i en vanlig kriminalroman (6).
De siste 85 sidene består av 252 sluttnoter (7) til kriminalromanene, forfattet av Bruno Aigner. Disse sluttnotene varierer stort i lengde, fra noen ytterst få ord til noen over flere sider.
Boka er forøvrig utstyrt med ikke mindre enn to lesebånd (se illustrasjon), noe som gjør vekslingen mellom å lese kriminalromanene og sluttnotene til en drøm!
Men dette blir usedvanlig tørt, jeg ser det. Og boka ser vel ikke spesielt morsom ut heller?
Men den er det!
Komplett galskap vil kanskje andre hevde.
Uansett, vekslingen mellom å lese de femten kriminalromanene og sluttnotene blir for meg en humoristisk berg-og dalbane. Bitende sarkasme og ironi, hylende morsomme kommentarer og totalt absurde betraktninger.
Jeg ler så jeg rister innimellom.
Men ikke bare. Det er dybde og alvor der også.
Hva vil så forfatteren med dette? Umulig å svare på, men det går jo an å gjette.
- De korte kriminalromanene er et oppgjør mot krimsjangeren generelt (8).
- Et oppgjør mot anmeldere (9), litterære forståsegpåere og muligens enkelte bokbloggere, og deres hang til å vanskeliggjøre, fortolke og analysere litteratur til det ugjenkjennelige (10).
- Forfatteren har rett og slett hatt det gøy.
Avslutningsvis vil jeg ta med noen sitater:
Brandeggens valgspråk fra sluttnote #237 :
«Livet er for kort, men ikke kort nok.» (11)
Bruno Aigner tilbrakte flere år i USA, og dette utdraget sier både noe om det norske språk (12) og amerikansk politikk, fra sluttnote #148:
«Et hardt språk, som en skiftenøkkel brukt til å reparere et ømfintlig sveitserur; jeg måtte lære meg å bruke det med omhu og kløkt, det virket umulig, et umulig og ubrukelig språk, jeg ble svært glad i det. Etter at Nixon overtok stafettpinnen og landet ble for dumt, vendte jeg slukøret tilbake til Tyskland og slo meg ned i Tyskland,….»
Brandeggens far var en hard mann som hundset sine nærmeste. Hans mor levde i skyggene, sønnen i en konstant følelse av frykt. Alle fire sitater fra sluttnote #220:
«Frode Brandeggens mor hadde mye hun skulle sagt. Det meste forble usagt. Det var best slik.»
«Brandeggens mor hadde mange venninner i ungdomsårene. Faren satte en stopper for det.»
» Brandeggens far banket angivelig opp både Børre Knudsen og Ludvig Nessa i 1991, i det han selv omtalte som slaget i Bergelandsgata.»
«Brandeggens far hadde et hobbyrom, men ingen hobbyer.»
Kanskje ikke så mye å bli klok av, denne omtalen?
Men hvis du leser boka først, og omtalen etterpå, er jeg sikker på at det vil hjelpe.
Den siste kriminalromanen om Ferskenen, nr 15, «Ferskenen får trøbbel med myndighetene» ble aldri fullført.
Eller ble den det? Snakker vi tidenes cliffhanger (13) her?
Kapittel 1
«Ferskenen satt stille, og
Fotnoter:
- Begge hovedpersonene er fiktive.
- Stavanger er også hjembyen til Johan Harstad.
- Jeg hører definitivt ikke til den kategorien som hater å lese!
- Store norske leksikon: annotasjon; notat, bemerkning, anmerkning. Det vil da si at Bruno Aigner er en profesjonell fotnoteforfatter.
- Navnet Ferskenen fikk han fordi han tok forbryterne på fersken.
- Jeg har telt, så tallene stemmer.
- Vanligvis kalt fotnoter.
- Ja, det går an å redusere innholdet i en middels krim til et par hundre ord, resten er utfylling for å gjøre det spennende.
- Et raskt søk på nettet viser at svært få aviser har anmeldt Harstads forrige bok, Max, Mischa… , men at adskillig flere allerede har anmeldt denne. Kan det ha sin bakgrunn i at anmelderne får betalt pr bok? Da skjønner jeg det; Max, Mischa… tok det ei drøy uke å lese (1083 sider), mens denne ble lest på ei drøy ettermiddagsøkt. Forresten, å forsøke å finne disse anmeldelsene er stort sett fånyttes. De aller fleste ligger bak en betalingsmur.
- Jeg er skråsikker på at flere forfattere, etter å ha lest litterære analyser av det de har skrevet, har tenkt noe slikt: Dæven, det var godt sagt. Men jeg tenkte da ikke på det da jeg skrev det. Eller: For noe jækla kvasipsykologisk skvalder!
- Mye i teksten tyder på at Brandeggen var suicidal.
- Aigner var selvlært i det norske språk.
- Cliffhanger; «…for å lokke publikum til neste avsnitt kunne man avslutte med en scene hvor hovedpersonen var i en farlig situasjon uten utveier…»
Så for deg som er på jakt etter noe du aldri har lest maken til, eller aldri trodde du skulle komme til å lese, da er valget enkelt. Les «Ferskenen» av Johan Harstad! Grensesprengende!
På Facebook hadde Gyldendal Bokfrokost der Johan Harstad var gjest, og i denne videoen finner du ham etter omlag 12½ minutt.
Andre bloggere sin mening: Tine Sundal
Takk til Gyldendal for boka.
 |
 |
Siste kommentarer