Vidunderlig

…er ikke et ord jeg bruker til vanlig. Jeg har kanskje brukt det muntlig en sjelden gang, men tror kanskje dette er første gang jeg skriver det. Vidunderlig, i følge Bokmålsordboka; uvanlig vakker, fantastisk. Og hvis jeg skulle forsøke å finne et ord som kunne beskrive denne boka måtte det bli nettopp dette – vidunderlig.
Ti år er gått siden Johan Harstads debutroman ble utgitt; «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet«. En roman jeg har hatt som en av mine absolutte favoritter. Nå har jeg fått en ny!

Boka har to fortellerstemmer, først og fremst Max. En mann på litt over de tretti når historien starter, høsten 2012. En desillusjonert teaterregissør bosatt i New York, det vil si, han har nettopp flyttet ut av leiligheten, og har ingen fast adresse. Han reiser rundt i det store landet med sin siste forestilling, og bor stort sett på hoteller, eller aller helst i baksetet på leiebilen, det eneste stedet han får sove sånn noenlunde. Boka avrundes også denne høsten 2012, men i mellomtiden har vi fått være med på en reise tilbake til barndommen hans i Stavanger, en opprivende flytting til USA som tolvåring, tenårene i en doven forstad og voksenlivet i et pulserende New York.
Den andre fortellerstemmen er Owen, eller Ove, som han egentlig heter, onkel til Max, som ingen vet noe om lenger. Det de vet er at han flyttet til USA som ung mann, og vervet seg i Vietnam-krigen. Siden har ingen hørt fra ham.

«Max, Mischa & Tetoffensiven» er en utfordrende bok. Ikke først og fremst fordi den er på hele 1083 sider (og veier 1,4 kg!). Men fordi den tar opp store temaer;
Det å flykte fra/svikte sine idealer.
Det å bli revet opp med røttene og flyttet til et sted du slett ikke vil flytte til.
Å møte den vennen som skal forandre livet ditt.
Å møte den store, altoppslukende kjærligheten.
Møtet med den store, vanskelige Kunsten.
Utfordrende, fordi den skifter ofte, fra sted til sted, fra en tid til en helt annen, uten en lineær kronologi, skifter fra den ene fortellerstemmen til den andre.
Utfordrende i sin litterære stil, med lange, til tider nærmest utmattende passasjer til korthogde setninger.
Utfordrende med sine bindinger til andre kunstverk, da spesielt filmen «Apokalypse nå», av Francis Ford Coppola, og derigjennom også romanen «Mørkets hjerte» av Joseph Conrad (heldigvis har jeg både sett filmen og lest boka).

Og ikke minst er den utfordrende i alle møtene med forskjellige kunstformer.
Max er teaterregissør, og vennen Mordecai er skuespiller. Max sin store kjærlighet, Mischa, er billedkunstner. Og onkel Owen er musiker.Vi får detaljerte innblikk i alle disse kunstformene, svært utfordrende innblikk. Gjennom lange diskusjoner omkring oppbyggingen av teaterstykkene, bruk av virkemidler, bruk av scenerommet, viktigheten av pauser og rytme.
Hvordan Owen gjennom sin pianolærer må slite med å løsrive seg fra notene, og lære seg å spille på en helt ny måte, lære seg å spille med følelse.
Og ikke minst får vi bli med på tolkninger av billedkunst, først og fremst gjennom verkene til Mischa, ofte presentert fra en kunstkatalog, med svært vanskelige kunstfaglige begreper, men også om valg av teknikker og fargevalg.

Og det er her det virkelig vidunderlige ligger, at forfatteren makter, midt oppe i disse tekniske beskrivelsene av disse kunstformene, å få deg til å se teaterstykkene, til å høre musikken, til å se maleriene.

Men, heldigvis må jeg kanskje få si, boka handler ikke bare om vanskelig tilgjengelig kunst. Den har også en aldeles herlig beskrivelse av en stort sett sorgløs barndom. Den har en eventyrlig god tilnærming til pubertetsårene til disse unge guttene i den dovne forstaden. Den inneholder en usedvanlig vakker kjærlighetshistorie, mellom den unge gutten på snart sytten, som møter kvinnen i begynnelsen av tjueårene. Skremmende er den i sin beskrivelse av krigshelvetet i Vietnam, sørgmodig i sin beskrivelse av soldatens hjemkomst. Fortellingen om han som sakte møter døden gjennom sykdom er nedtonet, men samtidig svært sterk, og hjerteskjærende vakker. Og ragnaroket Max opplever når orkanen Sandy treffer New York mot slutten av boka er både underholdende og spennende.

Også noen ord om smussomslaget til boka. Det er faktisk et kunstverk i seg selv. Her får vi se, på innsiden av omslaget, (fiktive) plakater av noen av teateroppsetningene til Max, filmene til Mordecai, kunstutstillingene til Mischa og platene til Owen. Noe som får meg til å google, har noe av dette skjedd i virkeligheten? Men jeg finner ingenting. Og jeg forstår det når jeg leser om Johan Harstad i Wikipedia, nederst i artikkelen står det om prosjektet hans LACKTR; «…er også beryktet for å publisere informasjon som blander fakta og fiksjon, kalkulert desinformasjon blandet sammen med reelle nyheter». Så der lurte han meg….

«Max, Mischa & Tetoffensiven» er en ren maktdemonstrasjon av en roman. Glitrende skrevet, medrivende, suggererende, utfordrende, vakker, trist, humørfylt, spennende  og med et håp. Det er stor kunst.

Takk til Gyldendal som sendte meg et eksemplar av boka.

Andre bloggere om boka: Ordglede

max

 
terning6

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Annonser