Noe lurer i dypet

Treneren til Larvik Håndballklubb blir funnet myrdet på bunnen av et tjern. Politietterforsker Eddie Stubb får saken, sammen med kollega Kari Danielsen. Ikke lenge etter dukker et lik opp i utløpet av Farriselva. En kvinne som har vært savnet i flere måneder. Også hun har tilknytning til personer i miljøet rundt håndballklubben. Obduksjonen viser at heller ikke hun døde på naturlig vis. Er det en sammenheng?

Dette er Eie Larsens sjette bok, og etter hva jeg har forstått har Eddie Stubb vært med i alle sammen. Jeg har ikke lest noen av de fem første bøkene.

Denne boka har en vakker, poetisk tittel. Men den bærer også bud om at noe skjuler seg der nede i dypet. Som barn fikk vi alltid høre at vi skulle være forsiktig med å bade for nære vannliljene. De er vakre, men kan være skumle å komme for tett innpå.
Forræderske i sin skjønnhet.
Noe som umiddelbart får tankene mine over på språket i denne boka. For den har en vakker språkdrakt. Og det uten at det er de store ordene som brukes. Tvert imot. Det er noe skjørt over måten Eie Larsen formidler historien på. Den bærer bud om at noe kan gå i stykker. Derfor er dette en litt atypisk krimbok der språket er bokas absolutte styrke. Plottet er bare sånn passe spennende, drivet er ikke hektisk, mer dvelende, karakterene ikke overvettes skumle, etterforskerne ikke veldig geniale. I hvert fall tilsynelatende, sånn på overflaten. Men blir vi med nedover i dypet, gjerne mellom linjene til det som er skrevet, ja så ligger det likevel noe der og lurer.

Det at vi er i Larviktraktene gjør at det er naturlig å trekke noen sammenligninger med Jørn Lier Horst. Og likhetene er der.  Særlig i det daglige, i beskrivelsene av politiarbeidet. Det er noe solid og ekte over bøkene til begge to. Etterforskerne Stubb og Wisting har noe traust og gjenkjennelig over seg. Spenningsmessig ligger nok Lier Horst noen hakk over, men språklig liker jeg Eie Larsen bedre.

For oss sportsinteresserte er det spennende med dette miljøet rundt Larvik Håndballklubb, og ikke mindre spennende blir det når jeg googler meg til at Eie Larsen har vært ansatt i klubben. Klubben gjør det ikke så sterkt som vi er vant til, og flere nøkkelspillere er i ferd med å gi seg, eller på vei bort fra klubben. Og i høst gikk de på sitt første hjemmetap i serien på 18 år. Hyggelig da, at det skjedde mot Vipers!

Og så er det jeg og disse nerdete detaljene i bøkene, da. Det dukker opp noen med ujevne mellomrom. Denne gang på side 97. På en fortausrestaurant i Roma. En noe gråhåret mann som nærmer seg de seksti. Altså et par år mindre enn meg, men et par bokstaver mer – Bjørnar Bakken.

Andre bloggere om boka: Tine Sundal, Bokbloggeir, My Criminal Mind, Betraktninger

Takk til Liv Forlag som sendte meg boka.

Flere av Eie Larsen: Slå på ring, Så ble det kaldt