Mørkt, vått og kaldt
Stavanger og høst.
Thorkild Aske slipper ut av fengsel.
Han er tidligere avhørsleder i Spesialenheten for politisaker. Han har sonet en dom i en sak som også gjorde at han mistet jobben.
Han har et mislykket selvmordsforsøk bak seg fra fengselsoppholdet. Thorkild slipper ut uten noen ting, ingen jobb, ingen utsikt til jobb, fraskilt, uten venner. Eneste han har er lommene fulle av diverse medikamenter for å døyve smertene, både de fysiske og de i sjelen. Og uklare minner om det som hendte den gang alt gikk galt.
Noen kjenninger har han fremdeles, og de mener han skylder dem noe etter hva som skjedde den gang han havnet innenfor murene. Derfor vil de ha ham til å reise nordover, til et lite tettsted med et nedlagt fyr, som en ung mann vil forsøke å pusse opp til et opplevelsessenter. Denne mannen er nå forsvunnet.
Det blir en reise i et høstmørkt, høstvått og høstkaldt landskap. Et landskap som står i stil til hovedpersonens indre, som ikke har noe ønske om å gjennomføre denne reisen. Han har egentlig ikke noe ønske i det hele tatt.
Denne bakgrunnen, med et mørkt, vått og kaldt landskap, med en mørk og plaget sjel gir uttrykket Nordic noir en ny, forsterket mening. Dette må vel nærmest betegnes som Nordic bekmørkt.
For bekmørkt er det, nesten helt uten et eneste lite lyspunkt, verken værmessig eller stemningsmessig. Vår Thorkild velter seg så til de grader i sin tristesse, sin selvmedlidenhet, sine depresjoner, sine selvmordstanker og sine utallige medisiner. Så mye og så detaljert at det nærmest står i veien for selve handlingen. For hva skal man egentlig si til en detaljert beskrivelse av det å sette et klyster og virkningene av det? Eller obduksjon av et lik fra sjøen der sjøstjerner og andre bløtdyr popper ut av kroppens hulrom?
Men samtidig skal det også sies at det er ganske så virkningsfullt mye av det, i tillegg til at vi får noen solide doser ramsalt humor, av det sorte slaget, selvfølgelig. Persongalleriet der oppe i nord er spennende og godt beskrevet. Det samme gjelder steds-og miljøbeskrivelsene. Men dessverre, den store spenningen uteblir. Selv om finalen er ganske så original.
Forlagets presentasjon av boka kan tyde på at det kommer flere bøker om Thorkild Aske, og joda, jeg regner med at jeg kommer til å følge med, selv om jeg er noe skuffet over denne.
Takk til Aschehoug som sendte meg et eksemplar av boka.
(Denne boka finner du på lista mi over bøker med «Kriminelt dårlig vær«.)
Andre bloggere om boka: Solgunn sitt, Min bok-og maleblogg, Lukten av trykksverte
Flere av Bakkeid: Møt meg i paradis, Vi skal ikke våkne
 |
|
Siste kommentarer