Stilsikker

Mitt første møte med Helga Flatland var gjennom romanen «Vingebelastning», som var en aldri så liten lesefest.
Mitt andre møte var av den mer spesielle sorten; hun var hovedgjest på kulturkvelden «Bøker, mat & prat» i Vennesla, hvor jeg også var gjest. Et spennende møte med en spennende forfatter.
Og i disse dager er hun altså ute med sin nye roman, En moderne familie.

Ekteparet Torill og Sverre har vært gift i 40 år. Sverre fyller 70, og i den forbindelse inviteres barn, barnebarn, ektefelle og kjæreste på en familietur til Italia. Og der slippes bomben. Torill og Sverre skal skilles.
Og det blir deres tre barn som forteller historien i boka;  Liv er 40, gift, to barn og jobber som journalist. Ellen er to år yngre, samboer, barnløs og jobber som politisk rådgiver. Håkon er attpåklatten, ti år yngre enn Liv, ungkar og hva han jobber med kommer ikke fram – evig student kanskje?
Familien som presenteres er «besteborgerlig», fra et bedre nabolag i Oslo. Kultiverte, intellektuelle, åpne og fordomsfrie, en familie med ordet i sin makt, med store diskusjoner, med sterke meninger, men likevel med en felles respekt for hverandre. En tvers igjennom vellykket bukett mennesker. Men så krakelerer det. Vil de klare å komme gjennom dette?

Helga Flatland er en stilsikker forfatter, en moderne penn som utfordrer meg som leser, samtidig som språket flyter lett og elegant. Spesielt har hun sylskarpe personskildringer. Personskildringer som tar opp i seg tiden vi lever i på en suveren måte. Og ikke minst viser generasjonsforskjellene (jeg skriver helt bevisst ikke generasjonsmotsetningene). Hun formidler og tolker vår samtid og nære fortid slik at jeg nikker gjenkjennende.

Denne passasjen der Liv og mor Torill diskuterer barn og oppdragelse illustrerer på en flott måte hva jeg mener:

«… Dere har så kontroll på barna deres, det er ikke nødvendigvis feil, det er bare så annerledes enn da du selv vokste opp – dere var så mye mer selvstendige, det kunne ikke falle meg inn å følge opp og følge med på samme måte som du og Olaf gjør. Jeg bet meg i leppa for ikke å svare at det kanskje heller handlet om at hun var mest opptatt av seg selv, og nikket til henne i stedet. Visste hva som kom: Barn har en helt annen status nå enn for en generasjon siden, i dag er det deres behov som er i fokus hele tiden, de er som små forbrukere med store krav. Og foreldrene står på pinne for å gjøre dem lykkelige i en alder av tre år, livredde for konsekvensene av det minste feiltrinn. Jeg tror ikke jeg en eneste gang reflekterte over om dere var lykkelige som barn, fortsatte mamma – men det ble jo folk av dere også.» 

Å, som jeg kjenner meg igjen, både fra egen oppvekst, fra min rolle som far, og de senere årene som bestefar. Det ligger mye klokskap i disse ordene, som også vitner om en sterk iakttagelsesevne.

Likevel er har jeg noen innvendinger mot boka. Tre fortellerstemmer kan være spennende siden man får belyst saken fra flere sider. Samtidig kan det da være en fare for gjentakelser, noe jeg synes forekommer til en viss grad. Jeg savner også mer om bakgrunnen til hvorfor de to velger å skille seg.
De to kvinneportrettene, Liv og Ellen, er sterke og gode. To moderne, voksne kvinner. Og gjennom dem får Helga Flatland formidlet mye om hva livet består av i dag. Håkon blir mer ullen for meg, nesten så jeg tenker at boka hadde vært bedre uten denne fortellerstemmen som avslutter boka.
Det kan i det hele tatt virke som det har vært vanskelig å finne den riktige avslutningen som for meg virker noe uforløst. Får på en måte ikke vite. Likevel får den meg til å reflektere, ikke bare over slutten, men over svært mye av det som skrives gjennom hele boka.
Og det er slett ikke verst.
Da blir det for meg ei god bok. 

Andre bloggere om boka: Beathes bokhjerte, Tine Sundal, My first, my last, my everything

Takk til Aschehoug som sendte meg boka.