Detektivfølelse
Egentlig hadde jeg mer eller mindre lagt bort Anne Holt som krimforfatter etter å ha lest «1222» og «Sudden death» som de to siste, bøker som ga meg ganske så lite. Men når denne lå i nettet etter et forlagstreff i høst syntes jeg at jeg måtte gi henne en ny sjanse siden jeg hadde fått med meg at hennes forrige krim, «Offline», fikk gode kritikker i media.
Igjen er det Hanne Wilhelmsen som er i sentrum, sammen med en ganske så fersk politimann, Henrik Holme.
Identiteten til en høyreekstrem blogger blir blåst i media, og hun begår selvmord, tilsynelatende. Hanne Wilhelmsen er imidlertid ikke så skråsikker på det.
En politimann skal gå av med pensjon. Han har en gammel sak som har gitt ham en dårlig magefølelse. En mann ble dømt for drap på kona si, men var han skyldig? Han gir saken til Henrik Holme.
En fremgangsrik, ung kvinnelig blogger føler at noen forfølger henne. Hun er bekymret for egen sikkerhet og sin lille datter.
Utgangspunktet er altså et selvmord som Hanne Wilhelmsen mener ikke er et selvmord, og en gammel sak der en mann er dømt for konedrap, men som Henrik Holme mener kan være et selvmord. Ganske så fiffig oppsett, det, siden alle fysiske bevis og indisier tyder på to vanntette saker.
Og jada, jeg synes det fungerer ganske så bra, dette. To «lukket rom-mysterier» i en og samme bok iblandet et høyst dagsaktuelt tema; høyreekstremisme og fremmedhat. Det blir en klassisk krim, nærmest helt blottet for groteske detaljer, der den gammeldagse detektivfølelsen er drivkraften. Hanne Wilhelmsen er en spennende figur å følge, nå en kvinne godt oppe i årene, ganske så tverr og mutt, stort sett uten et sosialt liv bortsett fra sin kone og datter og uten nevneverdige sosiale antenner. Enda mer spennende er det å følge Henrik Holme, en lynende intelligent politimann, men ganske ubehjelpelig på de fleste andre områder, rundt de 30 og ukysset som han er, rødmende i de fleste sammenhenger og full av ukontrollerbare tics. Et umake par, to sterke personligheter som gir fortellingen både nerve og ganske så humoristiske scener innimellom.
Historien flyter lett i et sobert språk uten de store litterære krumspringene. Innimellom er det et par finurlige vrier, men superspennende blir det sjeldent, kanskje bortsett fra helt på slutten når trådene samles. I enkelte partier føles også fortellingen noe langdryg. Men i sum en godt over middels krim som jeg er glad jeg ga en sjanse.
For de av dere som leser denne bloggen jevnlig vil vite at jeg er ganske så nerdete når det gjelder detaljer i bøkene, så også i denne.
Anne Holt har denne beskrivelsen rundt en av personene i boka:
«Bildet viste Iselin Solvang foran en diger NRK-logo Hanne antok var laget av blåmalt isopor. En høy, slank kvinne kledd i flagrende gevanter, lag på lag, alt i blått og lilla. Håret var langt på den ene siden av hodet og noe kortere på den andre. Den korte delen var farget blålig, den lange var bleket. Fra ørene hang det noe som ved første øyekast kunne minne om svære laksefluer.
-Hun fikk et eget program i 1986, fortsatte Henrik. -Tivolini, het det.
Denne beskrivelsen fikk meg umiddelbart til å tenke på Rita Westvik (bildet), så da 
må det googles. Både Westvik og Holt var ansatt i NRK på åtti-tallet. Rita Westvik var mest kjent for programmet «Lørdagssirkuset». Og begge damene var politisk aktive (Ap) på nittitallet, Holt som justisminister og Westvik som politisk rådgiver i to departement. Så dette må da være en tribute, eller hva? Hadde vært spennende å vite….
Takk til Vigmostad & Bjørke som sendte meg boka.
Andre bloggere om boka: My Criminal Mind
Link til omtaler av flere bøker av Anne Holt: «Sudden death», En grav for to, Furet/værbitt , Mandela-effekten
 |
 |
Siste kommentarer