Vakkert om oppvekst

Vi skal til Bari i det sørlige Italia hvor historien starter midt på 80-tallet. Og hvis noen lurer på hvor Bari ligger, så er det omtrent ved akillesen på den italienske støvelen.

I Bari møter vi tiåringen Maria som er bokas fortellerstemme, og vi blir med henne fram til hun blir student.
Hun har to eldre brødre, far er fisker og mor er hjemmeværende.
De bor i Baris eldste bydel, et liv preget av fattigdom og slit, av vold og kriminalitet. Men også av varme, samhold og kjærlighet.

Rosa Ventrella gir oss en fargerik oppvekstfortelling, rik på lukt, lyd og smak, på dagligdagse trivialiteter, på voldsomme hendelser og store følelser. Alt blandet sammen i en levende og vakker språkdrakt.
Men har jeg lest det tidligere?

På mange måter har jeg det, og jeg skal bruke litt tid på det.
På bokas smussomslag har de følgende sitat øverst:

«Rosa Ventrella er en Ferrante fra Bari.»

Et sitat som helt sikkert ikke er tilfeldig, siden Ferrantes Napoli-kvartett har erobret hjertene til store skarer av lesere verden over. Inkludert mitt.
Så det å bli sammenlignet med Ferrante kan være en kickstart i seg selv. Men den kan også slå tilbake. Hvis det blir for likt?

En markant forskjell først. Ferrantes historie starter like etter krigen. Ventrellas historie i 1985.
Likevel er historiene svært like til tross for en tidsforskjell på nærmere 30 år, og jeg tar meg i å tenke at hadde ikke Italia kommet lenger i løpet av alle disse årene?

Så til de viktigste likhetene i bøkene:

  • Historiene finner sted i de respektive byenes desiderte fattigkvarter.
  • Bydelene er nærmest avsondret fra det moderne Italia.
  • Samfunnet er sterkt patriarkalsk.
  • Det snakkes en helt egen dialekt i begge bøkene.
  • Bydelene er preget av vold og innslag av mafia.
  • Jeg-personen er begge jenter. Spesielle, litt sånn outsidere.
  • Begge er ekstremt skoleflinke, og starter en utdannings- og klassereise, initiert av den lokale læreren.
  • Begge blir forfattere.
  • Sønnene til den lokale mafiabossen er sentrale i begge bøkene.
  • Et bryllup er et sentralt vendepunkt i begge historiene.

Så ja, jeg synes likhetene er såpass mange og sentrale at det blir påfallende.
Noe som er med på å prege min leseopplevelse.

Men hvis jeg forsøker å se bort fra det, hva da?
«Historien om en anstendig familie» er en medrivende fortelling, vakker og voldsom, vâr og stemningsfull. Persongalleriet er spennende og mangfoldig. Og ikke minst er det høy kvalitet over miljøbeskrivelsene, av lokalsamfunnet, av fattigdommen og volden. Og av havet. Rosa Ventrella har skrevet en vakker oppvekstroman.

Om Rosa Ventrella har lest sin Ferrante vet jeg ikke. Hvis svaret er ja ville jeg bestrebet meg mer på å gjøre forskjellene mellom historiene tydeligere.
Er svaret nei, vel da er det bare å unnskylde sammenligningen.

Det hadde vært spennende å høre fra deg som har lest begge deler!

Boka er oversatt av Kristin Gjerpe.
Takk til Vigmostad & Bjørke for boka.

Andre bloggere sin mening: Beathes Bibliotek, Lillasjel, Tine Sundal, Tones Bokmerke, Min bok- og maleblogg

Annonser