Hverken fugl eller fisk

Om boka sier forlaget blant annet følgende:
«Hillbillyens klagesang er en sterk og sviende skildring av J.D.Vance sin egen klassereise, men også en treffende beskrivelse av diskrimineringen, samt de strukturelle og kulturelle barrierene som møter mange av dagens fattige.»

J.D. Vance forteller sin egen historie fra en vanskelig barndom og oppvekst i det såkalte «rustbeltet» i USA til han ender opp som rimelig vellykket advokat. Vi så diverse reportasjer fra «rustbeltet» under fjorårets valgkamp i USA. Reportasjer som viste hvite innbyggere som hadde mistet jobbene sine, som lever liv i økende fattigdom, økende arbeidsløshet, økende sosiale problemer, økende kriminalitet, og ikke minst en stadig økende misnøye. Innbyggere som viste seg å bli Trumps kjernevelgere.
Forfatteren viser oss sin egen familie, hvilke problemer de hadde. Sitt nabolag, hvilke problemer de hadde. Sine byer, sine stater, hvilke problemer de hadde.
Og alt dette illustrerer han med utdrag fra sosialøkonomiske rapporter og statlige utredninger.

Og det kunne i utgangspunktet vært interessant, dette. Og er det til en viss grad innimellom. Men jeg synes det hele faller mellom flere stoler.
Fordi når forfatteren skriver om sine familiære forhold er han søtladen og klisjefylt, og vi kommer aldri helt inn på dem. Det pirkes bare litt i overflaten. Og når han skriver om problemene sett i et større perspektiv er han tørr og overtydelig.
Det blir hverken fugl eller fisk, men en blanding av en dårlig skrevet oppvekstroman og en trøttende offentlig utredning.

For meg blir det ganske ubegripelig hvordan denne boka kunne ligge på toppen av bestselgerlistene i ukevis i USA.

Takk til Cappelen Damm som sendte meg boka.