Eksepsjonell

Det hender at noen spør meg om jeg har noen favorittforfatter innen krimsjangeren.
Et vanskelig spørsmål fordi det er så utrolig mange gode.  Likevel er det et navn jeg alltid vender tilbake til. Fred Vargas. Frankrikes krimdronning som jeg har fulgt i mer enn femten år og gjennom åtte bøker. Alle med hennes uforlignelige sjefetterforsker, førsteinspektør Jean-Baptiste Adamsberg i hovedrollen.
Og nå er han tilbake – for niende gang.

Adamsberg er på ferie på Island, på stedet der forrige bok fant sted. Telefonen han har ventet en stund, men gruet seg til, kommer. De trenger ham i Paris. En kvinne har blitt drept. Overkjørt av ektemannens SUV – to ganger. Men er det ektemannen eller hennes påståtte elsker som er den skyldige. Til det trenger de Jean-Baptiste.

Etterforskningen er en liten piece of cake som han løser på elegant vis, men underveis oppdager han at en av medarbeiderne er på nettet og leser om noen åttiåringer som har dødd av etterkoppbitt, fra eremittedderkoppen. Dette fanger førsteinspektørens interesse. Han er overbevist om at det kan være drap. Men vil han få med seg resten av gjengen på dette? En eremittedderkopp har da aldri tatt livet av et menneske, til det er giften på langt nær sterk nok.
Adamsberg er ikke kjent for den som gir seg ved første sverdslag. Så til tross for stor motstand, særlig fra adjutant Danglard, får han med seg noen av sine mest trofaste medarbeidere på en etterforskning som ikke en gang er offisiell.

Og bare for å ha slått det fast med en gang. Aldri har Fred Vargas vært bedre!
Hun skriver rett og slett fletta av dem alle. I et språk som er så elegant, så lekent, så mangslungent, så lærd og så vakkert at jeg ofte må stoppe opp og rett og slett bare nyte.
Politigjengen hun beskriver er så sær, så sammensatt, så fascinerende at det er en ren fryd. Hver og en av dem hadde vært en fornøyelse å lese en hel bok om.
Humoren hun framstiller deler av historien med er tørrvittigheter og ordkløverier på sitt aller mest elegante. Jeg humrer, flirer, rister på hodet, ler og gapskratter.
Adamsberg er kjent for å skyfle skyer, og aldri har han vært mer i tåka enn denne gang. Men som alltid – det er i tåka han ser best.
Men alt er ikke bare humor og vittigheter. Det er en grusom historie med forferdelige overgrep som rulles opp, og spenningen stiger mot en sitrende slutt.

Og  hele greia er så inderlig herlig erkefransk. Oversetter Eve-Marie Lund har gjort en formidabel jobb, og bør være en soleklar kandidat til Bastianprisen (Norges gjeveste oversetterpris).

Så langt i år har jeg lest flere glimrende krimbøker.
Men denne overgår dem alle. En helt eksepsjonell eminent elegant krim!
Og når jeg allerede har nevnt ordet pris – så bør «Eremittedderkoppen» være en soleklar kandidat til Gullkulen – årets beste oversatte krim.
Bare så det også er nevnt!

Takk til Aschehoug for boka.

Andre bloggere sin mening: Heartart, Tine Sundal

Mer av/om Vargas: Istider, Fred Vargas – anbefales!