Takk!

Hei Bjørn,
Takk for en ny sekser på Bjørnebok, og for gode ønsker om Halvors liv etter krigen. Jeg arbeider med det avsluttende bind 5, men røper naturligvis intet om hvordan det går.

Mvh
Jon Michelet
forfatter, Larkollen

Mail fra Jon Michelet, november 2015. Sånne skatter gjemmer jeg på!
Men det ble ikke et avsluttende bind 5. Det ble et bind 6 også!

Skogsmatros Halvor Skramstad kommer langsomt ut av koma på Ny-Guinea etter å ha blitt alvorlig skadet under et kamikaze-angrep mot skipet han var på.
Nå er han på et militærsykehus sammen med kompisen Gulbrandsen, som har mistet en arm.
Gradvis får de nye krefter, og begynner å se seg om etter muligheter for å komme seg hjemover. Krigen nærmer seg slutten i Europa, mens her i Stillehavet går det varmere for seg enn noen gang.
Etter hvert, og via en hel del omveier, seiler de inn Oslofjorden etter seks år i utenriksfart. Seks år med umenneskelige prøvelser. Seks lange år nesten uten kontakt med sine kjære. Seks år uten norsk jord under føttene.

Men det blir ingen heltehjemkomst for våre brave krigsseilere. Tvert imot. Mens «gutta på skauen» får all verdens oppmerksomhet ties krigsseilerne nærmest ihjel.
Og utfordringene skal komme til å stå i kø for Halvor.
Pengelens, arbeidsledig og husløs.
Som hos så mange av krigsseilerne sliter han etter hvert med alkoholen.
Forholdet til hans kjære Muriel får adskillige skudd for baugen.
Og så var det disse pengene fra Nortraship-fondet som de skulle få etter krigen. Saken treneres og utsettes av politikerne.
I mange år blir det et liv i slit og motgang, mørkt og kaldt med få eller ingen lyspunkt.

Og det er nå vi har kommet til kjernen av det Jon Michelet har villet formidle med denne gigantiske romanserien; krigsseilernes heltemodige innsats, men totale mangel på anerkjennelse fra samfunnet forøvrig.
Raseri og indignasjon formelig drypper av sidene.
Krigsseilerne skulle få sin oppreisning til slutt, men mange år for sent.
Men den største oppreisningen har Michelet gitt dem, gjennom dette helteeposet i seks bind. En eventyrlig reise. Ramsalt fortalt, og imponerende i all sin viten.

Jeg har fått være med på en seilas jeg aldri vil glemme.
Og når jeg leser de siste sidene om Halvor, og samtidig vet at Jon Michelet brukte sine aller siste krefter på å fullføre fortellingen, da renner tårene.
Skogsmatros Halvor Skramstad og forfatter Jon Michelet har sammen lagt til kai for siste gang. For de møttes de to, da Halvor hadde en drøm på side 257:

«Jeg tok meg en strekk etter middag, knocka helt ut og hadde en underlig drøm. Et guttebarn, en liten skrikerunge, ble på denne søndagen, den 17. juni, døpt i et hvitt kapell på en liten plass ved Oslofjorden, på Østfolds kyst. Plutselig var gutten blitt voksen, men han fortsatte å skrike og bære seg. Det var en slags politiske ytringer han skreik ut. Temmelig aparte greier. Dåpen hadde nok ikke hatt den forønskede virkning på ham, for han framsto ikke som noen kristensjel. I neste sekund var han blitt gråhåret. Han satt ved en underlig skrivemaskin med en lysende skjerm. På skjermen kom det opp bokstaver som dannet et navn: Halvor Skramstad.
– Hva pokker gjør du med navnet mitt? spurte jeg.
– Kan jeg få låne det? sa fyren.
– Til hva slags bruk?
– Vent og se, sa fyren. Han gliste og klødde seg i skjeggstubbene.
Jeg våknet, og singleten min var så svett at jeg måtte vri den opp før jeg hengte den til tørk.

Krigerens hjemkomst er et varmt, vakkert, vemodig og verdig punktum for et stort forfatterskap.
Takk, Jon Michelet!

Boka er henholdsvis lest og lyttet til, innlest av Erich Kruse Nielsen.
Takk til Lydbokforlaget som sendte meg boka.

Mine omtaler av Gullgutten, Blodige strender og Brennende skip