Jon Michelet – En sjøens helt – Krigerens hjemkomst

Takk!

Hei Bjørn,
Takk for en ny sekser på Bjørnebok, og for gode ønsker om Halvors liv etter krigen. Jeg arbeider med det avsluttende bind 5, men røper naturligvis intet om hvordan det går.

Mvh
Jon Michelet
forfatter, Larkollen

Mail fra Jon Michelet, november 2015. Sånne skatter gjemmer jeg på!
Men det ble ikke et avsluttende bind 5. Det ble et bind 6 også!

Skogsmatros Halvor Skramstad kommer langsomt ut av koma på Ny-Guinea etter å ha blitt alvorlig skadet under et kamikaze-angrep mot skipet han var på.
Nå er han på et militærsykehus sammen med kompisen Gulbrandsen, som har mistet en arm.
Gradvis får de nye krefter, og begynner å se seg om etter muligheter for å komme seg hjemover. Krigen nærmer seg slutten i Europa, mens her i Stillehavet går det varmere for seg enn noen gang.
Etter hvert, og via en hel del omveier, seiler de inn Oslofjorden etter seks år i utenriksfart. Seks år med umenneskelige prøvelser. Seks lange år nesten uten kontakt med sine kjære. Seks år uten norsk jord under føttene.

Men det blir ingen heltehjemkomst for våre brave krigsseilere. Tvert imot. Mens «gutta på skauen» får all verdens oppmerksomhet ties krigsseilerne nærmest ihjel.
Og utfordringene skal komme til å stå i kø for Halvor.
Pengelens, arbeidsledig og husløs.
Som hos så mange av krigsseilerne sliter han etter hvert med alkoholen.
Forholdet til hans kjære Muriel får adskillige skudd for baugen.
Og så var det disse pengene fra Nortraship-fondet som de skulle få etter krigen. Saken treneres og utsettes av politikerne.
I mange år blir det et liv i slit og motgang, mørkt og kaldt med få eller ingen lyspunkt.

Og det er nå vi har kommet til kjernen av det Jon Michelet har villet formidle med denne gigantiske romanserien; krigsseilernes heltemodige innsats, men totale mangel på anerkjennelse fra samfunnet forøvrig.
Raseri og indignasjon formelig drypper av sidene.
Krigsseilerne skulle få sin oppreisning til slutt, men mange år for sent.
Men den største oppreisningen har Michelet gitt dem, gjennom dette helteeposet i seks bind. En eventyrlig reise. Ramsalt fortalt, og imponerende i all sin viten.

Jeg har fått være med på en seilas jeg aldri vil glemme.
Og når jeg leser de siste sidene om Halvor, og samtidig vet at Jon Michelet brukte sine aller siste krefter på å fullføre fortellingen, da renner tårene.
Skogsmatros Halvor Skramstad og forfatter Jon Michelet har sammen lagt til kai for siste gang. For de møttes de to, da Halvor hadde en drøm på side 257:

«Jeg tok meg en strekk etter middag, knocka helt ut og hadde en underlig drøm. Et guttebarn, en liten skrikerunge, ble på denne søndagen, den 17. juni, døpt i et hvitt kapell på en liten plass ved Oslofjorden, på Østfolds kyst. Plutselig var gutten blitt voksen, men han fortsatte å skrike og bære seg. Det var en slags politiske ytringer han skreik ut. Temmelig aparte greier. Dåpen hadde nok ikke hatt den forønskede virkning på ham, for han framsto ikke som noen kristensjel. I neste sekund var han blitt gråhåret. Han satt ved en underlig skrivemaskin med en lysende skjerm. På skjermen kom det opp bokstaver som dannet et navn: Halvor Skramstad.
– Hva pokker gjør du med navnet mitt? spurte jeg.

– Kan jeg få låne det? sa fyren.
– Til hva slags bruk?
– Vent og se, sa fyren. Han gliste og klødde seg i skjeggstubbene.
Jeg våknet, og singleten min var så svett at jeg måtte vri den opp før jeg hengte den til tørk.

Krigerens hjemkomst er et varmt, vakkert, vemodig og verdig punktum for et stort forfatterskap.
Takk, Jon Michelet!

Boka er henholdsvis lest og lyttet til, innlest av Erich Kruse Nielsen.
Takk til Lydbokforlaget som sendte meg boka.

Mine omtaler av Gullgutten, Blodige strender og Brennende skip

Annonser

8 Comments

  1. Jeg har ikke lest serien enda, men den skal nytes på et tidspunkt. Min kjære far som jeg mistet i 2016 var sjømann i 6 år og leste alle bøkene i serien så langt som han klarte å komme, og elsket dem . Gjenkjennelsen var stor, og han snakket ofte om at jeg måtte lese dem for å ta del i den delen av livet hans, før jeg ble til. Kjenner jeg trenger et år og tre til før jeg tar fatt på bøkene til Michelet, men gleder meg allerede. Fin omtale av sisteboka. Den tar jeg med meg.

  2. Jeg gleder meg skikkelig til å lese denne siste boka i serien.
    Ser du likte den godt!

  3. Her skal intet lånes, må eies!! Så hvis julenissen ikke leverer, må jeg være nisse selv første hverdag etter jul!!

  4. Verker i kroppen for å komme igang med siste bindet. Også de 5 første virker å vente på avslutningen der de står i bokhylla hjemme. På denne tida av året er det bare ei hake. Bokkjøpnekt før jul. Har dessverre gebursdag i desember, og så er det jul. Og da må jeg værsågod føre bokønskene mine på ønskelister til disse to anledningene. Men ,men, får bare smøre meg med tolmodighet enn så lenge, og i mellomtiden kose meg med denne nydelige anmeldelsen.

    • bjornebok

      25. september 2018 at 16:33

      Takk, Øyvind!
      Ja, det er bare å glede seg.
      Forutsatt at julenissen oppfyller ønskene dine.
      Ellers får du låne av meg 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

© 2018 Bjørnebok

Theme by Anders NorénUp ↑

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.