Et festfyrverkeri!

Jeg smalt igjen denne boka, hvis man egentlig kan gjøre det med en paperback? Og utbrøt begeistret til fruen noe sånt som fy flate, dette var ulidelig spennende!
Uansett, dette er nå to måneder siden, og fordi det var sperrefrist på boka fram til i går har jeg ikke hatt lov til å skrive om den før nå.

Og når jeg for en ukes tid siden skulle til å skrive oppdaget jeg noe merkelig. Jeg husket ikke hva jeg hadde lest, annet enn første og siste kapittel! Det er som å ha vært på en heidundrende fest der man dessverre ikke har noe annet enn vage minner. Jeg må rett og slett ha drukket lest for fort.
Så da var det ikke annet å gjøre enn å lese den en gang til.
Men det gjorde ingen verdens ting. Den var like spennende denne gangen.

Så altså, det er klart for tredje kapittel i soga om Holger Munch og Mia Krüger. Holger fremdeles denne kjederøykende kosebamsen av en mann, selv om han forsøker å kutte noe ned på røykingen. Mia derimot, er en helt annen kvinne enn i de to første bøkene – hun er på vannvogna. Men om hun vil klare å holde seg der blir et spenningsmoment på toppen av alle de andre spenningsmomentene i boka. Og dem er det mange av.

En kort prolog fra første juledag 1999 setter stemningen, før vi er i 2013 sammen med far og sønn på fisketur. Og hva annet enn en død, ung kvinne kledd i ballettkjole og tåspissko får de på kroken.

Holgers etterforskingsteam i Mariboes gate 13 går på et slags sparebluss etter de voldsomme strabasene de har vært gjennom i de to første bøkene. Men liket av den unge kvinnen gjør at teamet må samles. Og på en forbilledlig måte presenterer Bjørk teammedlemmene en etter en der de er på vei til første møte. Vi får en kort repetisjon av hver enkelt og kan nikke gjenkjennende – ja visst, det var henne ja! Et effektivt grep.

Den unge ballettdanseren er ikke det eneste liket som dukker opp, mye tyder på at en  seriemorder er løs, og det utvikler seg til en heseblesende jakt der de hele tiden kommer for sent – som om morderen leker med dem.

Og gudbevaremegvel som han skriver, denne Samuel Bjørk!
For et driv! For et tempo! For en spenning! For noen heidundrende overraskelser! For en herlig gjeng etterforskere! For noen fullstendig skrudde gærninger!
444 sider – og ikke en eneste en er kjedelig. Ikke en eneste detalj er uvesentlig.
Og så den slutten, da!
Da jeg hadde fått pusten tilbake der på sofaen i hytta, idet pulsen begynte å nærme seg normal hvilepuls var det bare å sitere Donald Duck:
Puh!

En oppvisning i hvordan skrive en effektiv, spennende og underholdende thriller.
Et festfyrverkeri!
Og når jeg i et intervju med forfatteren kan lese at det sannsynligvis kommer mer om Munch & Krüger, da gliser jeg lykkelig og tenker yesss!

Andre bloggere sin mening: Min bok-og maleblogg

Mine omtaler av Det henger en engel alene i skogen og Uglen av samme forfatter.

Takk til Vigmostad & Bjørke for boka.

Annonser