Eksotisk

De fleste forbinder vel Liza Marklund med bøkene om Annika Bengtzon, men Marklund har etter eget utsagn skrevet siste ord om sin kvinnelige journalistheltinne.
Så dette er noe helt annet.

Vi skal til et av de mest avsidesliggende stedene i verden, til atollen Manihiki i Stillehavet, og tar du en tur på Google Maps vil du virkelig forstå hva avsidesliggende betyr! Atollen er på 4 km² og hadde i 2011 et folketall på 239.
Her bor den unge kvinnen Kiona med foreldre og søsken på begynnelsen av 90-tallet. Hun arbeider som perledykker, men drømmer om utdannelse.
Tilværelsen virker paradisisk i et knøttlite samfunn i harmoni med seg selv og omgivelsene. Eneste kontakt med omverdenen er via radio. Et par ganger i året kommer perleoppkjøpere med fly, mens rutebåten ikke har vært der på to år på grunn av politisk uenighet om hvor mye det skal koste.
Under en syklon forliser en stor seilbåt. Lokalbefolkningen klarer å berge en mann fra forliset. Og etter det blir livet til Kiona aldri det samme …

Jeg var usikker da jeg startet på denne boka – på hva den egentlig var. Baksideteksten gir heller ikke noe entydig svar, og etter å ha lest den vet jeg sannelig ikke helt jeg heller. Men hva gjør vel det? Alle bøker behøver da ikke plasseres i bås?
En sterk kjærlighetshistorie, en dæsj tro og tvil,  et politisk bakteppe, verdensjaget etter profitt og en solid dose krim. Øko-krim?

Samma det!

Den første fjerdedelen er uansett noe av det mest eksotisk vakre jeg har lest noensinne, om denne unge kvinnen som fridykker ned til 30 meter og kan være under vann i opptil 7-8 minutter. I et paradisisk samfunn, kjemisk fri for alle de tekniske duppedittene vi ikke kan klare oss uten en eneste dag.
Om hennes enkle, fordomsfrie syn på tilværelsen. Om alt hun kan om perledykking, og hvor lite hun vet om vår fordervede verden.

Men så er det dette skipsforliset, da.

Boka tar en helt ny vending.

Idyllen slår groteske revner når Kiona må forlate paradis og begi seg ut i vår forskrudde farlige verden. Det er da den politisk bevisste forfatteren trer fram der hun ser verdens skjevheter gjennom en ung kvinnes naive, ufordervede øyne. Som en hybrid mellom en kvinnelig Crocodile Dundee og Mino-serien av Gert Nygårdshaug kaster hun Kiona ut i en spennende, og ikke minst farlig, reise verden rundt. Litt søkt vil man kanskje kunne hevde, men et djervt foretak.

Starten var som å ligge på ei sydhavsstrand med en avkjølende kokosnøttdrink og lytte til bølgeskvulpet. For så å møte vedens ondskap med et smell.
Ei annerledes bok, til tider original, til tider tradisjonell.

Jeg likte den.

Andre bloggere sin mening: Lillasjel, Hverdagsnett

Boka er oversatt av Elisabeth Bjørnson.
Takk til Vigmostad & Bjørke for leseeksemplar.

Flere av Marklund: Jernblod