Vakkert godt om det grufullt vonde

Min 22. bok i år, dette. Og etter 19 krimbøker på rad var det på tide med noe annet, tenkte jeg. Særlig siden siste krim var av det bekmørke slaget.
Men det ble nok en reise inn i menneskets mørke spiraler …

Navnet på bokas hovedperson, og tidsrommet den foregår i får vi ikke fastsatt nøyaktig før mot slutten av boka. Men det har liten betydning, egentlig, siden fortellingen på mange måter er tidløs.
Uansett, hun heter Kristina, og vi er for det meste i 1982, men med adskillige sprang både bakover og framover i tid.
Kristina er fortellerstemmen. Hun beskriver sin egen død. Drept i begynnelsen av boka. Partert i sju deler og lagt i to kofferter som senere blir funnet. Unntatt hodet. Det er borte for alltid. Noe som irriterer henne. Og denne scenen kommer forfatteren stadig tilbake til, dveler ved, som et nav i fortellingen.
Et makabert utgangspunkt for en roman.

Kristina er den type fortellerstemme som kan gå tilbake i tid, helt til sin egen tilblivelse, og framover i tid, til mange år etter sin død. Og alt hun forteller kretser om hennes eget liv.
Om en sår oppvekst. Om savnet av lillebroren som drukner. Om inngangen til et liv som narkoman. Om hvordan det aller første skuddet forfører henne. Om tilværelsen på gata. Om fornedrelse og prostitusjon. Om vennskap og savn. Om sjeldne gleder, få lyse øyeblikk. Om desto flere tragedier. Og ikke minst om forsakelse. Om å gi avkall på det aller største.

I utgangspunktet kan dette høres deprimerende tungt ut. Og er det på mange måter også.
Men det romanen først og fremst er, er strålende litteratur.
Sara Stridsberg skriver vakkert godt om det grufullt vonde.
I et språk så vârt og skjørt, samtidig så intenst og skrikende nakent.
En slik «kunstnerisk» måte å skrive på kan være en hårfin balansegang mellom det som føles ekte og stilsikkert og det som virker platt og tilgjort.
Sara Stridsberg etterlater ingen tvil. Dette er stor skrivekunst.

Startet med lydbok, lest av Bodil Vidnes-Kopperud, men fortsatte med papirutgaven etter hvert. Ikke fordi innlesingen var dårlig, tvert imot. Men fordi det er den type bok som har så mange små nyanser i språket som jeg ikke får med meg hvis jeg ikke leser selv.
Derfor takk både til Lydbokforlaget og Aschehoug for boka.
Boka er oversatt av Monica Aasprong.

Andre bloggere sin mening: Beathes bibliotek, Moshonista, Artemisias verden,
Min bok- og maleblogg, Kleppanrova, Tine Sundal

Annonser