Elegant komponert

Trude Teige er først og fremst et kjent fjes fra TV2 for de fleste av oss. At hun i tillegg er forfatter vet nok adskillig færre. Selv leste jeg debutkrimmen hennes i 2009, og satt etter det jeg husker igjen med inntrykket helt greit. Derfor må jeg innrømme at forventningene til Pasienten er ganske moderate. Men, skal det vise seg, min smule skepsis blir raskt gjort til skamme.

Journalist Kajsa Coren bor i ei lita vestlandsbygd sammen med politimannen Karsten og tre barn. Hun har permisjon fra jobben i Kanal 4, og Karsten er gradvis på vei tilbake til full jobb i Kripos etter en skuddskade som nesten kostet ham livet.

Kajsa blir kontaktet av en mann som ønsker at hun skal forsøke å grave litt i en forsvinningssak tilbake i 2002, da den 18 år gamle Julia ble sporløst borte. Det er noe smått mystisk med denne mannen, men Kajsa har få betenkeligheter med å påta seg oppdraget.
Raskt finner hun spor som leder til et nedlagt nervesanatorium som ligger i bygda der hun nå bor.
Finmaskede tråder leder videre til Dikemark sykehus i Asker, samtidig som vi ledes tilbake i tid, faktisk så langt tilbake som til midten av 30-tallet gjennom stemmen til Krøsus, en pasient som bodde på Dikemark fra 1936 fram til sin død 17. mai 1993.
Hva har skjedd bak murene på disse institusjonene opp gjennom årene, og har disse fint vevde trådene noen sammenheng?

Pasienten er en elegant komponert kriminalroman. Nennsomt vevd sammen i et mollstemt toneleie med et skremmende hovedtema; psykiatri og menneskeverd. Norsk psykiatri har hatt sine alvorlige skudd for baugen opp gjennom historien, slik at det som fortelles her oppleves absolutt troverdig.
Et sidetema er Kajsas møte med helsevesenet gjennom egen sykdom, gripende realistisk beskrevet.
Aller best synes jeg forfatteren er i sin framstilling av denne Krøsus som levde nesten hele sitt liv på Dikemark. Hun beskriver ham i en nydelig språkdrakt, skreddersydd for tidsepoken han lever i. Et finstemt portrett av et menneske som nok ikke er som de fleste av oss, beskrevet med en grunnleggende menneskelig respekt. At denne personen er en virkelig person gjør det hele ekstra interessant, og denne artikkelen i Budstikka gir et flott innblikk i skjebnen til Krøsus, og understreker at Trude Teige har diktet ham inn i romanen på en forbilledlig måte.
Ytterligere et sidetema er interessant. Forfatteren er en profilert journalist, og gjennom Kajsa kommer hun med ramsalt kritikk av utviklingen innen deler av media. Og her merkes at hun så til de grader er på hjemmebane.

Det er gruvekkende hendelser som avdekkes i boka, men de utmales aldri i groteske detaljer, noe som sikkert kunne vært fristende dypt der nede i de mørke korridorene.
Hovedmotivet for den ene forbrytelsen finner jeg svært tidlig, men det gjør ikke noe. Spenningen er til stede likevel, gjennom det meste av historien, ikke av den sitrende sorten, men likevel som en dirrende uhygge.
En tvers igjennom hederlig, gjennomarbeidet, troverdig og finstemt kriminalfortelling.

Andre bloggere om boka: Hverdagsnett

Takk til Aschehoug som sendte meg boka.

Annonser