Gjøran Engen – Ulykke

Spenstig debut

Med ujevne mellomrom får jeg henvendelser fra indie-forfattere med spørsmål om jeg kan tenke meg å lese boka deres. Alltid hyggelig å bli spurt, selv om jeg ikke har kapasitet til å lese alle, men noen ganger tar nysgjerrigheten overhånd …
Debutbok dette her – med handling lagt til forfatterens hjemtrakter – Brønnøysund med omegn.

Historien starter med et smell, bokstavelig talt, i form av et skjebnesvangert vådeskudd under en rådyrjakt noen år tilbake i tid. Langt inne på vidda, hvor jegeren treffer noe helt annet enn et rådyr. Jegeren skjuler det som vådeskuddet traff etter beste evne og sletter ellers de spor han kan. Og alt ser ut til å forbli en uløst forsvinningssak.
Helt til tre år senere, når restene av en storm med utspring langt nede i Sahara freser over myra og avdekker hemmeligheten. Da blir det tvingende nødvendig å iverksette diverse tiltak.
Uheldigvis vekker dette myrfunnet nysgjerrigheten til Stig Toft, hjemvendt VG-journalist og bokas hovedperson. Og han roter selvsagt opp i ting han helst ikke skulle rote opp i …

De første kapitlene av «Ulykke» er skoleeksempler på hvordan fange leseren. Skrevet med lekent overskudd, en fandenivoldsk, sær humor, testosteronholdig spenst og språklige krumspring som får meg til å smile i godstolen. Nå roer det seg riktignok etter hvert etter som dagliglivet i historien overtar. Men den språklige lekenheten er med hele veien igjennom. Les bare her:

    Den nye havkajakken hans gapskrattet når den fikk bølgene i rompa, og han kunne formelig høre Beach Boys nedi lasterommet. Som ujevn surfemusikk på en gammel kassettspiller med litt daffe batterier. Vinglete pitch og saaaktesang mens kajakken krøp og karret seg oppover bølga, og uptempo smurfesurf unnabakke.
    Han nøt hver bølge. Jobbet som besatt, med et stort, salt glis over tørrdraktmansjetten. Men så ble det litt mye. Havet ble heavy metall, strandfølelsen forsvant, og bølgende dundret stadig heftigere inn i ham bakfra.»

Stig Toft har elskerinne på si – politidame som får med saken å gjøre – og sliter betraktelig på hjemmebane hvor han og kona Signe er inne i vonde spiraler av likegyldighet. Også her synes jeg forfatteren leverer til mer enn godkjent. Hvordan han beskriver begges følelsesmessige hengemyr, og deres fortvilte forsøk på å komme seg opp av gjørma.

Mye av historien foregår i den mektige Helgelandsnaturen. En natur forfatteren må kjenne bedre enn sin egen bukselomme – og han deler rundhåndet med leseren – slik at jeg føler jeg er med Stig både i kajakken og på seige fotturer i ingenmannsland.

Hva gjelder selve krimplottet er jeg ikke like overbevist. Til det står det litt for stille mellom pangåpningen og fram mot slutten. Riktignok blandes en korrupsjonssak inn i handlingen som fungerer greit nok, men den dirrende nerven uteblir.  Før spenningen stiger som en heliumballong mot slutten.

Som debutkrim er dette mer enn godkjent. Gjøran Engen skriver godt. Gnistrende godt innimellom. Litt tettere spenning neste gang, så …
For jeg tror det blir nye eventyr med Stig Toft. En aldri så liten cliffhanger kan tyde på det.

Og jeg blir gjerne med videre!
Tusen takk, herr forfatter, for at du sendte meg boka!