Elegant spenning

(Reklame. Boka er et lese-/lytteeksemplar fra forlaget.)

Ikke mindre enn 19. bok i serien om Tønsbergadvokat Svend Foyn, dette. Denne uortodokse krimhelten med det store hjertet for de svakere blant oss.

VG kontakter Foyn fordi det er ti år siden lille Felicia forsvant. De vil gjerne ha ham til å se på saken med friske øyne. Den gang for ti år siden kom foreldrene raskt i politiets, og pressens søkelys. Far ble funnet skyldig og døde av overdose i fengselet kort tid etter. Mor ble til slutt frikjent, og flyttet til København. En eldre bror av Felicia ble adoptert bort. Felicia ble aldri funnet.
Svend Foyn tar på seg oppdraget. Han var nabo med den lille familien i sin tid, og han husker både familien og saken fremdeles.

Hvorfor ble Felicia aldri ble funnet? Ble hun virkelig drept? Ble hun bortført og solgt til barnepornobransjen? Ble hun et offer for illegal adopsjon? Foreldrene var ustabile, ønsket noen «å redde» barnet og gi det en bedre framtid?
Spørsmålene er mange. Svarene sitter langt inne. Men Foyn er ikke den som gir seg så lett …

De som kjenner sin Foyn vil nikke gjenkjennende også til denne boka. Det er med, det aller meste vi kjenner så godt fra de tidligere bøkene. Eneste som mangler denne gang er en tur i snekka, men det er vel for sent på året for slikt. Imidlertid blir det tallrike turer i hans elskede Jaguar, både til København, nedover det blide Sørlandet og til Oslo med innlagte treff med kripos-etterforsker Alice. Alltid med sin aldrende sanktbernhardshund Hulda pesende i baksetet.

Etter en noe omstendelig start for å presentere sakens kjerne blir dette etter hvert en både finurlig og spennende krim der de små sporene driver historien framover. Og Mehlums elegant slentrende stil og sarkastiske humor er rikt tilstede også i denne boka.

Jeg hadde ikke lest så mange sidene før jeg kom til å tenke på navnevalget på mor og datter – Veronica og Felicia. Mehlum er en godt voksen mann og kjenner helt sikkert sin Cornelis Vreeswijk, og jeg ser for meg , eller snarer hører Vreeswijks bølgende blues surre i bakgrunnen mens Mehlum skriver. To av trubadurens titler er «Veronica» og «Felicia adjö». 
Og jaggu bekrefter Mehlum mistanken på side 201:

«Felicia Nilsson,» sa jeg. «Ti år tilbake. Sier det deg noe?»
Hun tok den raskt. «Barnet som forsvant?»
«Familien likte visst Cornelis Vreeswijk,» sa jeg. «Moren het Veronica.»

For min del har Jan Mehlums bøker svingt litt de senere årene. Nå er han der jeg liker ham aller best, med sin elegante stil, slentrende og humoristisk, samtidig spennende og intrikat. Og alltid med hjertet på rett plass! Jeg gleder meg allerede til nummer 20!

Fra «Felicia adjö»:

Felicia försvann, kan någon säga hur?
Som fågeln ur sin bur
Som isen när det våras
Som kärlek när den såras
Som tur utan retur
Felicia försvann, kan någon säga hur?

Andre bloggere om boka: Artemisias verden

Flere av Mehlum: Ren samvittighet, Et hardt slag, To komma åtte sekunder, Hvit engel, svart natt, Fornemmelse av skyld