Effektiv spenning

Reklame: Boka fikk jeg som leseeksemplar av Capitana Forlag.)

Drapsmannen Tom Kerr skal vise politiet hvor han har begravd et av sine ofre. Sikkerhetsoppbudet er stort, og Wisting har ansvar for operasjonen. Noe går fryktelig galt.
Norge har fått en seriemorder på rømmen. Og har han fått hjelp av «Den Andre»? Mannen som var medskyldig i drapene, men som ingen vet hvem er.
Wistings datter, Line, er innleid som frilansfotograf av Kripos-etterforsker Adrian Stiller for å dokumentere det som skjer.
Så da er de på plass allerede i åpningsscenen, både Wisting og hans geskjeftige datter, samt denne Stiller som vi har møtt i de siste bøkene.
Og vi blir med på en desperat jakt på Kerr og «Den Andre». Før det er for sent. Før nye ofre blir torturert og drept …

Som alltid med Lier Horst – dette er politikrim på sitt mest realistiske. Hvordan hvert eneste lille spor fører framover, hvordan hvert eneste lille blindspor fører til frustrasjon og forsinkelse. Her er forfatteren virkelig på hjemmebane.
Om det er like realistisk at far og datter kommer hverandre så nær i sak etter sak – det får være en annen skål.
Spennende er det uansett. Hele veien. Fortalt i en effektiv, fortettet stil. Ingen utenomsnakk. Rett på. Uten språklige krumspring.

Et par små innvending har jeg dog. En av disse har jeg vært innom i tidligere bøker, det at vi aldri kommer helt inn på Wisting, eller Line for den saks skyld. Litt privatliv blir det rundt sistnevnte, men kun overfladisk. Wisting selv var vel hjemom og skiftet klær innimellom, men det var stort sett det.
Et lite unntak likevel denne gang – både far og datter tøtsjer innom det – begynner Wisting å bli for gammel for dette gamet? Uansett er han en stabukk som ikke gir seg på tørre møkka, selv om hindringene er mange underveis – ikke minst fra hans egen etat – som begynner å stille spørsmål rundt Wistings avgjørelser og handlinger.
Den andre innvendingen går på at boka har uvanlig mange skrivefeil. Jeg er ikke den type leser som lar meg irritere over slikt, men registrerte likevel at de var der. Når også en karakter plutselig bytter etternavn til en av de andre karakterene må det vel sies å være en aldri så liten glipp i korrekturlesingen.

Men la nå det ligge. Fordi det er mange Lier Horst-bøker siden jeg opplevde en så sitrende spenning som i denne. Og spenningen var der hele tiden, kretsende rundt temaet menneskelig ondskap.
Derfor, er du på jakt etter en krim der sidene blar seg selv i et forrykende tempo, da kan «Illvilje» være boka du ser etter.

Andre bloggere sin mening: Reading Randi, Hverdagsnett

Flere av Lier Horst: Hulemannen, Blindgang, Når det mørkner, Katharina-koden, Det innerste rommet,
Sammen med Thomas Enger: Nullpunkt, Røykteppe

Annonser