Glitrende

Skoleskyting i Stockholm. Flere døde i et klasserom. Blant dem er Sebastian Fagerman, sønn av Sveriges rikeste mann. Når politiet stormer inn etter nitten minutter er det bare ett menneske som er uskadet. Den snart atten år gamle Maja Norberg. Hun sitter med hodet til Sebastian i fanget. Og et våpen i hendene.

En tragisk hendelse er altså bakgrunnen i  denne sterkt medrivende boka.
Ei bok som helt og holdent fortelles gjennom øynene til Maja. En ungdommelig stemme med andre ord. Det merkes, også i språket som har et muntlig preg, krydret med både humor, fandenivoldskhet, ungdommelig sjarm, direkthet. Men også av fortvilelse, desperasjon, tristesse, sinne og dårskap. Og dryppende sarkasme. For eksempel som når hun beskriver bestevenninna:
«Hennes syn på politikk og likestilling eller et hvilket som helst annet politisk spørsmål var basert på de tre og en halv episodene av Uppdrag granskning hun hadde sett (og grått til).
Et par sider senere i boka:
«Jo da. Amanda var politisk engasjert, på en Disney Channel-aktig måte,…»
Om pressen i rettssalen:
«De ropte ikke da jeg kom gjennom døren, men vred seg liksom i posisjon. Støveren til morfar setter snuten i været og begynner å klynke bare morfar tar på seg et par slagstøvler. Jeg var journalistenes slagstøvler.» 
Om læreren som hører på et foredrag:
«Han var sykt læreropphisset, som om han hadde pådratt seg en slags mental urinveisinfeksjon.» 

Boka er et rettssalsdrama. Og som sådan er det gnistrende godt framstilt, og ikke minst spennende. Så er da også forfatteren jurist. Og jeg har vel ikke nevnt det; datter av kriminolog og forfatter Leif G.W. Persson.
Men den er også mye mer enn det. Et gripende innsyn i livet til en ung kvinne. En dønn ærlig og rett fram beskrivelse av svensk overklasseungdom. En tilværelse bestående av fyll, dop, sex og utagering, alt utført med en gedigen sølvskje i munnen. Et grotesk pengesløseri midt i de priviligertes lekegrind. En usminket versjon av de store klasseforskjellene i det svenske samfunnet. En hjerteskjærende beretning om foreldre som har alt, men likevel ikke nok til å bry seg om egne barn. Om fysisk, og ikke minst psykisk vold mot barn. Om barn som skriker etter bekreftelse og kjærlighet, uten noen gang å få noen av delene.
I tillegg er det en harmdirrende fortelling om det å plassere en atten år gammel jente i fullstendig isolasjon i ni måneder. Alene med sine tanker. Alene med sin tragedie. Alene med sin skyld.
Og så er det, heldigvis, også en beretning om håp. Om tilgivelse.
Noen ganger, sånn bittelitegrann innimellom, kan det virke noe søtladent, noe ungdommelig overfladisk. Men ved nærmere ettertanke så var det vel slik det kunne være i den alderen, eller?

Malin Persson Giolito har skrevet årets hittil sterkeste bok. I etterordet skriver hun:
«Jurister resonnerer, forfattere fantaserer.» 
Uansett, hun gjør det glitrende!

Andre bloggere om boka: Heartart

Takk til Cappelen Damm som sendte meg boka.