Langdryg

Nåtid, England.
Roy forbereder møtet med sitt neste offer, Estelle. Roy er en notorisk svindler, som nå, på sine eldre dager, har spesialisert seg på å lure jevnaldrende kvinner. Han finner dem på nettet, for så å møte dem, etter lengre kartlegging. Da kan han vurdere om de er noe å satse videre på, eller om de bare er nok et tilfelle av ubemidlede, desillusjonerte, desperate og lite tiltalende kvinner som er langt over middagshøyden. Slik de fleste er for Roy. Men denne gangen har han tro på prosjektet. Det er noe med denne kvinnen som pirrer ham på den rette måten. Og sannsynligvis har hun penger – som han har tenkt å slå kloa i.

«Den gode løgnhals» er forfatterens debutbok, og skal vi tro vaskeseddelen har den fått en riktig så god mottakelse i hjemlandet. Min begeistring er adskillig mer avmålt.
Dette er tilsynelatende en historie om en hyggelig, bestefaraktig gentlemanssvindler som er igang igjen med nok et offer. Det er forsåvidt riktig, men samtidig er det en reise bakover i tid, etter hvert langt bakover. Vi skjønner Roy må være en svært gammel mann, med forhistorie helt tilbake til før siste verdenskrig.
Lag etter lag skrelles bort, og vi blir med inn i tablåer der løgner og bedrag avsløres og vi nærmer oss stadig kjernen, der sannheten ligger.

Språklig er denne boka innimellom en ren nytelse. Erkebritisk både i ordvalg og rollebesetning. Boka foregår i mange tidsepoker, tidskoloritten er upåklagelig ekte, og historien er pakket inn i en språkdrakt som kler den utmerket.
Så hva er det da?
Jo, det tar så uendelig lang tid.
Jeg har en anelse om at det vil komme et vendepunkt i boka. Jeg har også en idé om hva dette vendepunktet vil bestå i. Og vendepunktet kommer det, og består i all hovedsak i hva jeg trodde. Men altså, det tar så forbaska lang tid. Og boka føles langdryg fordi de første sytti prosentene av boka ikke har nerve nok til å fange meg. Historien er skrevet med noe jeg vil beskrive som kjølig distanse. Noe som gjør at jeg ikke blir ordentlig med inn i historien. Og jeg er i ferd med å gi opp flere ganger. Men så er det dette vendepunktet da. Og det kommer som sagt til slutt. Og med det kommer også den nerven jeg har savnet hele veien. Historien åpner seg opp, trådene samles og jeg blir faktisk ørlite grann tilfreds over at jeg ikke ga meg. Den siste tredjedelen er faktisk riktig så god.

Takk til Cappelen Damm som sendte meg boka.

 
Annonser