Hans Olav Lahlum – De fems tegn

Robust og ekte

Hans Olav Lahlum er en spennende personlighet, sterkt synlig i media gjennom sine store kunnskaper innen sjakk, men også innen amerikansk historie. Av forfatterskapet hans har jeg kun fått med meg de to første bøkene om K2 og Patricia. Forsåvidt spennende bøker, men også annerledes enn det meste som skrives av krim idag. Dessverre gikk ikke disse bøkene helt hjem hos meg.
Men nå har han forlatt K2 og Patricia (for en stund?), derfor var det spennende å se i hvilken retning han gikk denne gang.

Året er 2004.
I prologen møter vi en ensom, eldre herre. Flere familiære tragedier har rammet ham. Nå står han helt alene i livet. Og derfor helt fritt. Fritt til å starte en personlig vendetta mot de som er skyld i hans ensomhet. Det hele startet i 1944 da han var 21 år gammel. Fem mennesker ødela livet og fremtiden hans den gang, og nå skal dette hevnes. Han starter en reise rundt i Europa for å finne disse fem. Det blir et kappløp mot tiden, hans egen sviktende helse og en dyktig dansk politietterforsker.
Og lykkes han, vel, da får vi med en 81 år gammel seriemorder å gjøre.

Finurlig plot, dette, og ganske troverdig til tross for hevnerens høye alder. Og det skal jo ikke allverdens styrke til for å dra i en avtrekker…..
Det meste av historien blir presentert gjennom denne aldrende mannens øyne, hva han opplever og hva han tenker, både om nåtid og fjern fortid. I små glimt får vi oppleve hva som ligger bak, hva som hendte den gang i 1944. Og ikke minst blir vi med på Pernille Frederikke Andersen sin jakt på den aldrende hevneren. Hun er en rødhåret, sjakkspillende politietterforsker fra Esbjerg, hvor et av hevnerens ofre holder til.
Forlaget skriver bak på boka at de sentrale temaene er synd, straff, hevn og tilgivelse. For egen del vil jeg legge til ensomhet, noe som er felles for de fleste av bokas sentrale skikkelser.

Jeg synes Lahlum langt på vei har skrevet en god krim. Karakterene er robuste og ekte. Handlingen er stort sett kronologisk og enkel å følge. Vekslingen mellom fortellerstemmene er klar og oversiktlig. Og spenningen øker stadig underveis, aldri til de sitrende, uutholdelige høyder, men likevel til et nivå som får meg til å stadig bla videre. Jeg liker oppbyggingen av historien. Jeg liker denne gamle hevneren. Og jeg liker den danske politietterforskeren.  Det største ankepunktet jeg har er språket. Det virker noe gammeldags, snirklete og kanselliaktig, og da særlig i bruken av pronomenene min/mitt/mine.
Dette sitatet illustrerer hva jeg sikter til:
«Mørke rom som i mange år hadde vært nesten avstengt i min hjerne, åpnet seg. På et merkelig vis ble jeg selv sperret inne i dem. Uken etter min sønnesønns død, begynte mine tanker å kretse rundt hendelsene fra mine ungdomsår under krigen. Jeg begynte igjen å tenke på min kones tragiske skjebne,….. .»
Så kan man jo da selvfølgelig innvende at språket passer godt til denne aldrende herremannen, noe som forsåvidt er helt riktig. Men jeg synes ikke det passer like godt til en 33 år gammel dansk politietterforsker.
På samme måte som man kan si at språket passer godt til hendelsene i 1944, men ikke like godt til vårt årtusen.
Så for å være litt Lahlumsk i formuleringene sier jeg derfor:
Ikke la mine språklige pronomenfrustrasjoner bli stående som sluttord for min omtale av denne boken. Til det er den for god. Mine tanker vakler mellom karakterene fire og fem. Min oppdragelse har likevel lært meg at min tvil skal komme tiltalte tilgode. Min karakter på boken blir dermed fem.

I et forholdsvis fyldig etterord skriver forøvrig herr Lahlum at han ikke helt utelukker at den danske politietterforskeren Pernille Frederikke Andersen  kan dukke opp ved en senere anledning. Til det har jeg bare å tilføye: Det håper jeg da inderlig at hun gjør. Hun er aldeles fortryllende!

Andre bloggere om boka: Reidars bokblogg
Takk til Cappelen Damm som sendte meg boka.

 

5 Comments

  1. Nå har jeg lest denne også. Jeg er ikke like positiv som deg. Jeg vekslet mellom 3 og 4 😉 Boken er interessant, men som spenningsroman så syns jeg ikke den fungerte. Ikke før de siste 100 sidene ca.

    • bjornebok

      7. april 2018 at 14:14

      Jeg ble litt glad i denne gamlingen 🙂
      Takk for linken på bloggen din.
      Jeg får ikke til å kommentere der denne gang heller – en feilmelding som dukker opp, og jeg finner dessverre ikke ut av hvordan jeg skal «lure» meg forbi den.

  2. Fin omtale – denne ser jo «brukbar» ut. Jeg har sansen for Lahlum, men ikke slått meg på bøkene hans – det ble bare med den ene jeg leste og omtalte.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.