Opprivende i bygdemiljø

Så har jeg gjort noe så sjeldent som å lese to indie-bøker på rad.
Den første var «Høstmørke» av Jean-Louis Adorsen, ei bok som overrasket meg positivt og styrket meg i troen på at det finnes dyktige forfattere og gode bøker der ute i den tallrike indie-bokverdenen.
Og nå altså denne.

Stedet er Osa, nær Ulvik i Hardanger.
Det er i slutten av september 2016.
Stedets pensjonerte lensmann blir funnet drept i sitt eget hjem. En annen lokal person er hardt skadd.
I Bergens Tidende sitter en lettere desillusjonert journalist, Amalie Berland. Hun har stort sett blitt neglisjert av sjefen den siste tiden, og har bare fått jobbe med småsaker. Siden ingen av de faste krimreporterne er ledige, blir hun sendt til Osa for å dekke saken. Hun får med seg fotojournalisten Haider Seddiki, som er tilkallingsvikar i avisa.
De har ikke vært lenge i bygda før de får informasjon som gjør at de retter søkelyset mot et drap som fant sted i samme bygda så langt tilbake som i 1978. Da ble den 16 år gamle Jenny funnet død midt på natta. En to år eldre gutt, sønn av innvandrere fra Iran ble dømt for drapet. I 1989 omkommer han i en brann.
Våre journalisthelter begynner å snuse på om det kan være noen sammenhenger her.

Historien er kompetent oppbygd på den måten at lag på lag skrelles av gjennom hele boka. Sammenhengene er logiske, og det journalistiske arbeidet som blir nedlagt virker hele tiden troverdig. Persongalleriet er stort og mangfoldig, og virker gjennomarbeidet og solid. Det samme kan sies om bygdemiljøet som beskrives.

Språket er helt greit, men virker noe tungt og omstendelig til tider, slik at boka føles en del for lang. Dette gjelder særlig en del dialoger som med fordel kunne vært kuttet ned en hel del for å gjøre fortellingen mer fortettet.
En viss spenning er det i boka, men ikke av den sitrende sorten, og det meste skjer noe repeterende. Litt i avisa i Bergen, litt i lokalmiljøet, litt i nåtid, litt tilbake i tid, men dessverre uten de store overraskelsene. Det blir litt traust, og litt for langt mellom høydepunktene, som å kjøre ei lang strekning på samme gir.

Forfatteren får fortalt mye godt om mellommenneskelige forhold, her ligger bokas absolutte styrke. Og på de siste sidene er det særdeles mye klokt om hvordan et lite bygdemiljø påvirkes av slike opprivende hendelser.

En hederlig debut, men jeg håper på noe mer temperament og tettere dramaturgi i neste møte med Amalie og Haider.

Takk til Inge Harkestad som sendte meg boka.

Annonser