Sprengstoff

Fire år er gått siden Marte Michelet debuterte med den glitrende boken om jødenes skjebne i Norge under 2. verdenskrig – «Den største forbrytelsen».
Nå er hun aktuell med denne nye boken med undertittelen «Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmligholdet». Og reaksjonene har ikke latt vente på seg. Fordi Marte Michelet utfordrer etablerte sannheter omkring jødedeportasjonene høsten 1942. Fordi hun stiller kritiske spørsmål om hjemmefrontens innsats for å redde jødene, eller rettere sagt manglende innsats og unnvikelser der hun  ofte bruker betegnelsen «Hjemmefront-narrativet». Klart det blir reaksjoner på sånt! Man kan da ikke stille spørsmål ved våre store krigshelter?

«Hva visste hjemmefronten?» starter nesten som en spionthriller, der hun forteller om overlevering av et gulnet dokument som hun motvillig tar imot. For så å fortsette med introduksjon av hovedpersonene og deres bakgrunn, koblet opp mot jødenes status i Norge. Hvordan enkelte miljøer er opptatt av de ekstreme raseteoriene som gjennomsyrer Europa i mellomkrigstiden. Og hvordan jødene i Norge blir sett på som en gruppe som ikke er ordentlige nordmenn, mer et fremmedelement.

Etter hvert kommer tydelige og klare varsler om at også jødene i Norge kan stå foran en grufull skjebne. Disse varslene kommer først og fremst fra tre tyskere som er sentrale i historien, grev Helmuth James von Moltke, jurist høyt oppe i naziregimet i Tyskland, transportoffiseren Theodor Steltzer og forretningsmannen Wolfgang Geldmacher – de to siste med tilholdssted Oslo.

Så stilles spørsmålene; Hvem visste? Og hvis de visste, hvorfor unnlot de å handle? Hvorfor kom det ingen informasjon/varsler til jødene hverken fra motstandsbevegelsen her hjemme, eller fra eksilregjeringen i London? Og hvorfor ble det lille som ble gjort for å forhindre katastrofen igangsatt så sent, og hvorfor så tafatt? Spørsmålene er mange, svarene hos de norske historieskriverne i Norge etter krigen er få. Det er dette Marte Michelet utfordrer.

Jeg har selvsagt ingen mulighet til å vurdere om det Marte Michelet skriver er riktig. Jeg kan bare konstatere at hun skriver nøkternt og veldokumentert med hele 60 sider med referanselister og personregister. Iblant brister nøkternheten, og indignasjonen kommer tydelig fram både i beskrivelsen av fremtredende nordmenns jødesyn og historieskrivernes bevisste unnlatelse av å fortelle hva som egentlig hendte høsten 1942. Og hvis bare noe av det er riktig, ligger det mye sprengstoff begravd, og hvis det meste skulle stemme vil det være ganske skandaløst.

Jon Michelet, far til Marte, er så vidt innom temaet «Hjemmefront-narrativet» i siste bind av  sitt storslagne krigsseilerepos «En sjøens helt. Krigerens hjemkomst». Krigsseiler Halvor Skramstad har så vidt kommet i land etter seks år i konvoifart og blir møtt av en arrogant offiser i hjemmestyrkene som klipper av ham distinksjonene han har opparbeidet gjennom krigen med følgende ord: 
«Ingen hjemvendte soldater skal prale med distinksjoner som kan stille gutta på skauen i skyggen, sier Amlie Bredesen.»

«Hva visste hjemmefronten?» har link til en annen av årets bøker med 2. verdenskrig som tema, Simon Strangers ypperlige «Leksikon om lys og mørke». Marte Michelet vier mye tid på jødenes skjebne i Trondheim, hvor en av dem som tidlig ble henrettet var Hirsch Kommisar. Han er sentral også i boken til Stranger.

«Hva visste hjemmefronten?» stiller viktige spørsmål rundt jødenes skjebne under 2. verdenskrig. Og den stiller viktige spørsmål om hvordan vår hjemlige krigshistorie er skrevet. Boken har allerede startet debatter, og flere vil helt sikkert komme. Sånn sett kan den være et nødvendig korrektiv i vår kollektive oppfattelse av den store krigen som etter hvert blir mer og mer fjern for de fleste av oss.
Boken er et viktig, velskrevet og velbegrunnet bidrag til å belyse en tidsepoke vi aldri må glemme!

Takk til Gyldendal for boka.