Rett i hjertet

Fredrik Backman fikk sitt store gjennombrudd med «En mann ved navn Ove». Etter det har han gitt ut bøkene «Mormor hilser og sier unnskyld» og «Britt-Marie var her». Alle disse tre er bøker jeg hadde stor glede av å lese.

Og nå altså «Bjørnstad», som er navnet på en fiktiv liten by et sted i skogen i Sverige. En by på full fart nedover. Men med stolte tradisjoner, da særlig i hockey. En gang for mange år siden var byens stolthet, hockeylaget, svært nær ved å vinne den svenske cupen. Men det er for mange divisjoner siden. Peter Andersson var spiller på det laget. Senere ble han proff i NHL. Men en skade satte en stopper for en stor karriere. Nå er han hjemvendt idrettshelt og sportssjef i klubben. Og mot alle odds har byen igjen klart å trylle fram et storlag. Juniorlaget skal om et par dager spille semifinale i cupen. Byen står på hodet i en vanvittig hockeyfeber.
Vi får møte mange av stedets innbyggere, en mildt sagt broket forsamling;
Sportssjefen Peter er nevnt. Gift med Mira, superdyktig advokat som jobber i et lite advokatfirma i nabobyen. De har dattera Maya på femten og den to år yngre sønnen Leo. Kevin er juniorlagets store stjerne, sønn av stedets desidert rikeste mann. Gammeltreneren Sune, en sportens gentleman, den nye treneren Daniel. Diverse fedre, mødre og sponsorer. En avdanket hockeyspiller uten jobb, og glad i drikke. Som han får hos den sterkt falmede pubinnehaveren. Og et ganske stort antall ungdommer, de fleste involvert i hockeylaget. I det hele tatt et stort persongalleri som forfatteren bruker god tid på å presentere, men det må vel kanskje være såpass så lenge dette er den første boka i en trilogi.
Så et sted rundt midten av boka blir en av bokas hovedpersoner utsatt for en stygg forbrytelse av en annen av bokas hovedpersoner. Nyheten blir kjent da bussen står klar for å kjøre hockeylaget til den viktigste kampen på årtier. På et ørlite øyeblikk sprenges alt i stykker for aldri å bli det samme noen gang.

Fredrik Backman har en helt egen fortellerstil, og jeg har ikke lest mange setninger før jeg kjenner den igjen.  En lett slentrende, humoristisk, ordkløvende og fargerik stil. Men denne gang også med noe nytt og annerledes. Et mørke og alvor som ikke har vært der tidligere. Noe som gir denne boka en ekstra dimensjon i forhold til de tre første. Bøker som ved første øyekast kan oppleves som lettvektere, men som etter min mening også har et visst alvor i seg. Men denne gangen altså mye tydeligere.

Og denne cocktailen av lun humor, glimrende persongalleri, et ektefølt engasjement, og nå altså også en større dybde, et større alvor går rett i fletta på meg.
Og rett i hjertet.
Fordi forfatteren tar tak i følelsene mine og rundspiller dem. Sender meg i rasende fart rett i vantet slik at jeg blir liggende dørgende stille, lett skjelvende. For så i øyeblikket etter å sende meg i et sugende slagskudd fra blueline og rett i vinkelen. Deretter ei ødeleggende krysstakling av sjelen min. Før jeg totalt forført står jublende sammen med resten av byen på tribunen og feirer målet, før jeg like etterpå er fly forbanna på alle disse mennene som ikke skjønner en jævla dritt av hva som egentlig har hendt.

Sjelden har jeg blitt så berørt av ei bok.
Det er hjerteskjærende, det er vondt, det er godt, det er morsomt, det er tragisk, det er vakkert. Om vennskap, om kjærlighet, om svik og om mot. Aller mest om mot. Om det å tørre å stå imot presset fra alle de andre som tror de vet hva som er rett.
Så vil sikkert mange innvende at det er da veldig sort/hvitt dette?
Joda.
Og noen lettvinte løsninger?
Stemmer det.
Og det er alltid de nederst på rangstigen som er heltene?
Joda.
Og de rikeste er alltid de ondeste?
Stemmer det.
Er det ikke ganske klissete sentimentalt, da?
Jo.
Men det driter jeg i. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg blir revet med, for at jeg heier på de forfatteren vil jeg skal heie på. Jeg kan ikke hjelpe for at det er et menneskesyn og en moral i historien som treffer meg. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg tar de svakestes side, for at jeg heier på de grepa kvinnfolkene og piper på de trangsynte mannfolkene.
Jeg kan ikke hjelpe for at tårene strømmer innimellom.
Jeg kan ikke hjelpe for at brillene er så duggete at jeg må lese slutten tre ganger.
Da får jeg heller være en sentimental gammel sippegubbe.

Av og til er bøker store følelser.
Denne boka elsket jeg!

Andre bloggere om boka: Heartart

Min omtale av neste bok i trilogien, Vi mot dere

Takk til Cappelen Damm som sendte meg boka.