Fredrik Backman – Vi mot dere

Store følelser (med litt store bokstaver)

De av dere som jevnlig leser bloggen min vet at jeg er en ihuga fan av bøkene til Fredrik Backman, og at jeg har gitt alle bøkene hans høye karakterer. Høyest karakter av alle fikk «Bjørnstad» som kom ut ifjor. En aldeles herlig leseopplevelse om de store følelsene, om vennskap, kjærlighet, svik og mot. Og om hockey.

«Vi mot dere» er en oppfølger av «Bjørnstad» og tar tak nettopp der forrige bok sluttet. Bjørnstad, det lille tettstedet en eller annen plass i skogen i Sverige, er ikke det samme lenger. Det mistet uskylden i forrige bok, og stedet ble revet i fillebiter av noen tragiske hendelser. Jeg skal ikke røpe hvilke, for du bør så absolutt lese den første før du gir deg i kast med denne.
Og når vi nå er tilbake hos de menneskene vi ble kjent med, og glad i, er mye preget av det som hendte, og vi møter en splittet bygd.
Sårene har på langt nær grodd – de har ikke en gang fått lov til å begynne å gro fordi sterke krefter er i ferd med å gjøre motsetningene enda større – så store at de aldri mer vil kunne leges? Så sagaen om de store følelsene, om vennskap, kjærlighet, svik og mot – og hockey fortsetter med uforminsket styrke.
Og jeg har så vidt fått tørket dugget av brilleglassene etter forrige bok før det setter igang igjen.

Men denne gangen blir jeg ikke så forført som jeg ble til de grader av «Bjørnstad». Og hovedgrunnen til det er at jeg synes Backman denne gang blir overtydelig. Han blir for gjentakende. Han blir for forklarende. Han vil rett og slett for mye. Og når han i tillegg bruker STORE BOKSTAVER noen steder for virkelig å få meg til å forstå, da blir det litt for mye. De tre hundre første sidene.
De kunne med fordel vært kuttet til det halve, både fordi jeg kjenner karakterene og deres særegenheter godt fra første bok og fordi jeg skjønner fort hva forfatteren mener og hvor han vil – så da blir det som om det blir slått fast med slegge, og gitt inn med teskje – samtidig!

Jeg skriver de tre hundre første sidene.

Fordi – de hundre og femti siste er han tilbake der jeg vil ha ham – slik jeg kjenner ham på sitt beste. Og da er det disse evinnelige brilleglassene – hvordan de dugger – igjen og igjen. Fordi de store følelsene er tilbake. Kanskje sterkere enn noen gang før. Du vil så gjerne at det skal gå greit med disse menneskene, men det gjør det jo ikke. Men så ordner det seg på et vis likevel – men bare for noen. Og følelsene mine slites i alle retninger – i disse øyeblikkene er det deilig å være en leser!
Naivt og enkelt vil sikkert noen si. Men akkurat det bryr jeg meg ikke om. I siste del av boka blir jeg igjen forført. Og jeg gleder meg til neste i dette som er lovet at skal bli en trilogi.

Andre bloggere sin mening: Akima Montgomery

Takk til Cappelen Damm som sendte meg boka.

Flere omtaler av bøkene hans: En mann ved navn Ove, Mormor hilser og sier unnskyld, Britt-Marie var her, Bjørnstad

Annonser

4 Comments

  1. Interessant!
    Leste nettopp begge Bjørnstadbøkene back to back (svenske lydbøker) og likte den første godt, men med mange av de samme innvendingene du har på toern. Kastet meg rett over oppfølgern og holdt på å bli gal. Det er så ekstremt svulstig og jeg ønsket konstant denne allvitende idiotfortelleren der peppern gror – pr. gods ekspedisjon.

    Hver gang det ble litt ishockey eller såvidt rørte innpå karakterene ble jeg glad, men så vips der var fortelleren med advarslene og foreshadowinga – igjen og igjen og igjen. Kjenner at jeg fremdeles er superirritert. Det kunne blitt så bra hvis han bare hadde kontrollert seg. Stolt på at historien hadde klart seg på egen hånd.

    Eg: Hvem vil vite at en nøkkelkarakter blir proff når han ikke engang har kommet seg inn på juniorlaget. NEI NEI NEI….

    , og dette BANK BANK, som fortsatte inn i evigheten, i begge bøkene…

    • bjornebok

      26. april 2018 at 17:36

      Jeg skjønner godt hva du mener – jeg hadde mye av den samme følelsen som deg – men kanskje ikke fullt så kraftig 🙂
      Ellers er det en sann fornøyelse å lese kommentaren din – og bloggen din – med den sylskarpe pennen og den fandenivoldske humoren!

      • Hehe, og takk for at du sier fandenivoldsk og ikke sytete. Hårfine linjer vet du. Tror Backmann må ha vært i et svært følsomt og pretensiøst lune når han skrev disse bøkene (spes. toern), eg med rødvinsflaska på en fjelltopp mens han med dødsangst og tårer i øynene filosoferte over døden, kroppen og småbyen..
        , litt sånn strindsbersk, det er synd om menoskernea (min beste svensksestaving…), muligens sa han det også i boka..

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

© 2018 Bjørnebok

Theme by Anders NorénUp ↑

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.