Stikkord: camilla grebe

Velskrevet uhygge

Vinner av Glassnøkkelen, dette, for beste nordiske krim 2018.

Vi skal til Ormberg, et fiktivt lite samfunn et sted i skogen i Sverige. Et mistrøstig sted preget av fraflytting og forfall.
I 2009 er Malin og vennene hennes på et lite vorspiel inni skogen ved en steinrøys, en litt småguffen plass hvor en gammel vandrehistorie om «spøkelsesungen» hører til.
Ved en tilfeldighet ser hun noe i røysa som ligner på en stor sopp, men når hun titter nærmere etter finner hun en hodeskalle av et lite barn.

Så, åtte år senere er en cold case-gruppe sendt til Ormberg for å se på dette dødsfallet som aldri er oppklart. Malin, som nå er relativt nyutdannet politi, er med i gruppen først og fremst fordi hun kjenner stedet godt.
Et annet medlem i gruppen er godt og vel seksti år gamle Hanne, som er profilerer. Hun har begynnende demens som hun forsøker å skjule så godt hun kan for de andre. Og for å hjelpe seg selv skriver hun dagbok.
En blåsete kveld er tenåringen Jake ute i mørket. Ut fra skogen kommer en panikkslagen kvinne som han hjelper. Denne kvinnen er Hanne, som må ha opplevd noe grusomt. Men hun har mistet dagboken, og husker ingen ting.
Så finner Jake denne dagboken, men han har sine grunner for ikke å levere den, og blir langsomt trukket inn i saken.
En grusom sak med tråder langt tilbake i tid …

Camilla Grebe bygger opp historien på glimrende vis, med tre sentrale grunnpilarer:
– Selve stedet med sin håpløshet og sitt forfall.
– Malin, som en gang bodde der, som aldri har lengtet tilbake, som er ferdig med stedet. Hun ønsker noe mer av livet enn hva Ormberg kan tilby.
– Jake, en tenåring med en stor hemmelighet. En gutt som ikke helt passer inn.

Disse elementene flettes finurlig sammen med selve krimplottet og er med på å gi boka en ekstra dimensjon. Det blir ikke bare en sak som skal løses, men et finslepet portrett av en småbygd hvor tomme fabrikklokaler og nedlagte butikker tilfører saken en ekstra uhygge. En uhygge som blir forsterket gjennom beskrivelsen av noen av stedets beboere. Ikke i detalj, mer som grå skygger, som noe truende. Og i utkanten av saken finnes et flyktningemottak, fullstendig malplassert midt der ute i skogen. Hvor grumsete holdninger har utmerket grobunn.
Og som om det ikke skulle være nok, så er været kaldt, mørkt og guffent.

Camilla Grebe har snekret sammen en kald og mørk historie hvor mye ligger skjult, og hun har heller ikke hastverk med å vise det fram. Akkurat det gjør at historien føles noe stillestående omtrent midt på, og kunne gjerne vært strammet inn en del. Men det løsner skikkelig et sted etter halvveis og gir grøssende spenning mot en slutt hvor nakkehårene reiser seg.
(Denne slutten har jeg en kommentar til under bildet. Og OBS! den inneholder en skikkelig SPOILER både av denne boka, og av boka Springflo av Cilla & Rolf Börjlind, så ikke les hvis du vil beholde spenningen!)

Første halvdel av boka hadde jeg som lydbok, siste halvdel papirutgave. Takk både til Lydbokforlaget og Gyldendal for boka.
Boka er oversatt av Elisabeth Bjørnson.

Andre bloggere sin mening: Tine Sundal, Heartart

Flere av Grebe: Når isen brister, Dvalen, Skyggejegeren 

OBS! SPOILER!

Det skal virkelig noe til å skrive en krim som ikke inneholder noe som ligner på noe som er skrevet før.
Da jeg leste slutten av denne boka fikk jeg en følelse av at det var noe kjent med enkelte elementer, men fikk ikke helt tak i hva. Før jeg så de første ti episodene av Springflo på NRK tidligere i uken. Da så jeg det. Så er spørsmålet om dette er helt tilfeldig? Er det innenfor hva som kan godtas?
Jeg har ikke noe fasitsvar på dette, men må innrømme at jeg stusser litt.
Har du noen synspunkter, så kom gjerne med dem!

En sammenligning viser følgende: