Fjellstø landing

(Reklame. Boka er et leseeksemplar fra Aschehoug Forlag.)

«Vi tror ikke på det, Ketil. Ikke misforstå. Det er mye bra. Det er fint tenkt, og spennende med de to fortellerplanene. Men vi tror ikke det vil bære, at det kan nå frem til leserne. Seks bind er mye. …»

Skrekk og gru, tenker jeg, fordi dette var tilbakemeldingen forlaget ga Bjørnstad etter at han hadde presentert ideen og levert de første 200 sidene av denne romanserien. Refusert!
Men heldigvis gikk forlaget en ekstra runde. Og resten er, som det sies, historie.

Og nå er det den nære historien som står for tur.
Første del handler mye om foreldrene. Som dør med ni måneders mellomrom på begynnelsen av dette tiåret.  Beskrevet nært og rørende. Og ikke minst med kjærlighet.

Videre får vi den sedvanlige blandingen av musikk, konserter, reiser, bøker, kultur, politikk og dagligliv. Den jeg har blitt så begeistret for. Nå skrevet av en mann som plages av det å bli eldre. En mann som sliter med hjerteflimmer. Der tankene ofte går mot nettopp døden. I tillegg skjer mye forferdelig i verden rundt oss disse årene, slik at dette bindet på mange måter blir det dystreste. Med all galskapen vi har stelt i stand måtte det vel nesten bli slik.

Dette er også det mest politiske bindet. Riktignok har alle bøkene omhandlet politikk. Mye politikk. Men her er Bjørnstad klinkende klar på hvor han står. Og legger ingenting imellom. Noe som gleder en gammel raddis.
Vi får også noen herlige tanker og fyndord omkring #metoo.

Og igjen tar han et oppgjør med litteraturanmelderiet. Et drepende sådan. Hvor mye det kan såre å bli slaktet av de samme personene gang etter gang, uansett hva han gjør. Som om denne Bjørnstadgutten skal tas – uansett.
Derfor må jeg ta et kraftig oppgjør med meg selv underveis i lesingen. Hva er det jeg driver med? Snart 400 bøker har jeg trillet terningkast på. Med hvilken rett? Til mitt forsvar vil jeg påstå at jeg har skridd til verket med respekt og med et par uhederlige unntak forsøkt å unngå å være ondskapsfull. Så jeg kommer nok til å fortsette å skrive omtaler, mest basert på følelser og mindre på intellekt. Sikkert fordi jeg har mer av det første enn av det siste.

Tilbake til starten. Jeg er så glad for at forlagsfolket tok til vettet og lot Bjørnstad få skrive dette verket, Verden som var min.
Og min.
4777 sider hvor jeg har fått gjenopplevd mine tiår. En lang reise. En kulturell, politisk og ikke minst personlig reise som har gitt meg mye. Jeg har blitt engasjert, sint, skuffet, glad. Jeg har humret og ledd. Og hatt blanke øyne. Ikke minst da jeg leste siste setning. Vakkert!

Et langt, luftig svev lander fjellstøtt langt nede i overgangen. Til 20 i stil.
Takk, Ketil Bjørnstad!

Flere av Bjørnstad: Sekstitallet, Syttitallet, Åttitallet, Nittitallet, Tyvetallet