Varmt og nært om oppvekst

Ketil Bjørnstad har gitt seg i kast med et enormt prosjekt – hele seks bøker skal han skrive i serien «Verden som var min». Og her er altså første bind – «Sekstitallet».

Forfatteren starter sin erindringsreise nyttårsaften 1959, da han er sju år gammel. Derfra gir han oss sin oppvekst gjennom hele sekstitallet – en oppvekst, skal det vise seg, som slett ikke er helt A4.
Vel, familien er ganske så «normal», en ingeniørfar, en deltidsarbeidende mor og en eldre bror. Den som derimot ikke er helt A4 er forfatteren selv; en småtjukk, følsom, lettere nevrotisk, nyhetsslukende og musikalsk begavet guttunge. Og irriterende veslevoksen.
Et mobbeoffer? Nei, heldigvis ikke, Steinerskolen han går på har tydeligvis takhøyde også for ganske så «nerdete» elever. Og nerdete er han – noe vi tydelig får demonstrert gjennom samtalene han har med skolekameraten Mads – der de diskuterer verdensbegivenhetene på et svært elevert nivå, de to småtassene.
Og disse verdensbegivenhetene er sentrale i boka, slik de binder årene sammen.
Vi får romkappløpet mellom Sovjet og USA, Laika, Gagarin og månelandingen, Cuba-krisa, jernteppet, den kalde krigen, Vietnam, hippie-bevegelsen, kjente kulturpersonligheter, datidens kjendiser, boksing, skøyteløp, filmene, musikken, Kennedy-ene, Martin Luther King, Kings Bay-krisa, kongehuset, naturkatastrofer og studentopptøyene ute i Europa for å nevne noe av alt vi får gjengitt.

Det er svært ambisiøst det hele, så lykkes han?
Absolutt vil denne leseren påstå. Jeg er fire år yngre enn forfatteren, og får dermed på mange måter repetert min egen barndom (selv om det i utgangspunktet er diametralt forskjellige barndommer – han i tykkeste Oslo, jeg i lille Vennesla).
Mange vil kanskje påstå at det kan virke noe oppkonstruert det hele, denne opptattheten av de store hendelsene ute i verden, hvordan dette påvirker guttepjokken, og samtidig driver historien framover. Men jeg kan faktisk huske vår egen opptatthet av det som hendte. Hvordan vi kunne diskutere hvilken av stormaktene Sovjet og USA vi holdt med, hvilket inntrykk drapene på John F. og Robert Kennedy gjorde. Hvor pen vi syntes Jacqueline Kennedy var. Hvor spennende det var med alle disse rakettene ut i verdensrommet. Vi fulgte med den gang også, selv om vi ikke fikk tv før i 1962 hjemme hos oss (en liten epistel om denne tiden blogget jeg om tidligere i år under tittelen «Tarjei Vesaas, toget og Fidel Castro«), og da gikk det fremdeles damptog, og det å kjøre bil kunne være en aldri så liten begivenhet.

Ketil Bjørnstad skriver godt. Språket flyter lett, selv om det til tider kan være ganske konservativt i formen. Men det kler historien. Og ikke minst kler det denne lille gutten som skal utvikle seg til en stor kulturpersonlighet etter hvert, noe vi får en forsmak på mot slutten av dette første bindet.
Og han er brutalt utleverende i hvordan han ser på seg selv med en over femti års distanse.

Jeg gleder meg til å følge ferden videre. Neste bind i serien er fra syttitallet. Og jeg kan fremdeles ganske så levende se for meg da kameraten min Yngve og jeg var på konsert på biblioteket i Vennesla, helt i starten av dette tiåret, og fikk oppleve Ketil Bjørnstad og Ole Paus – to spennende, unge musikere, to lange beinrangler (han må ha slanket seg betraktelig da), som var vårt første møte med voksenkultur «live». Tror ikke det var mer enn sju-åtte stykker på denne konserten utenom oss to.
Jeg regner ikke med at dette blir nevnt i kommende bok, men for oss to, gryende ungdommer, var det en stor begivenhet.
Syttitallet står for tur, og jeg gleder meg!

Andre bloggere om boka: Tine Sundal, Rose Maries litteratur-og filmblogg, Reading Randi, Kleppanrova

Lenke til omtale av «Syttitallet» og «Åttitallet»

sekstitallet  

terning5

Annonser