Et hvileskjær

Da er han halvveis, Ketil Bjørnstad, med sitt gigantprosjekt «Verden som var min». For meg var de to første bindene en ren og skjær lesefest, de to tiårene da jeg var barn og  ungdom, med en skyhøy gjenkjennelsesfaktor, framstilt med overskudd og sprudlende skriveglede.

Det å skrive et slags handlingsreferat over et tiår er nytteløst. Men oppskriften er den samme. Et utvalg av hendelser, både nasjonalt og internasjonalt syes sammen med Bjørnstads opplevelse av eget liv. Gjenkjennelsen er der også i «Åttitallet», men jeg må lete mer for å finne overskuddet og skrivegleden. Romanen oppleves som et aldri så lite hvileskjær.

Ketil Bjørnstad har et svært produktivt tiår. Mye av dette omtales i romanen, ofte med spesielt fokus på anmeldelsen. Hvordan han gruer seg til den kommer. Hvem skal ta meg denne gangen? Han innfører et begrep som går igjen gjennom hele boka; Å ta noen ut. Å hente noen inn. Anmelderkorpset levnes ikke særlig ære i denne boka, fortjent eller ikke, hva vet jeg? Likevel synes jeg mange av disse passasjene virker både sutrete og bitre og hele romanen får en mørkere lød.

Idyllen på Sandøya er fortsatt en viktig faktor i Bjørnstads liv, der han lever sammen med «den andre» som han kaller samboeren i boka. Samtidig hinter han om at alt ikke er så tilforlatelig som det kan synes, men disse hintene blir bare hint. Vi kommer ikke helt under huden på denne «kolonien» på Sandøya. Det spises og drikkes  og spaseres og diskuteres. Men det går mye i ring uten noen særlig utvikling. Det blir mer som en kulisse i livet til forfatteren.

Adskillig mer trøkk er det i Treholt-saken. En sak Bjørnstad i utgangspunktet ikke vil inn i i det hele tatt, men likevel nærmer seg med undring. En undring over hvorfor media går så totalt i takt. Ikke en eneste kritisk stemme. Treholt er skyldig, og tidenes største norske spion. Punktum. Et vennskap utvikles mellom Bjørnstad og Treholt, og med det også et engasjement fra Bjørnstad sin side. Et engasjement som føles ekte, fullt av indignasjon, sinne, frustrasjon. Boka får temperament og temperatur.

Som i de to første bindene møter vi et stort utvalg av datidens kjendiser. Noen møter er ganske så overfladiske, andre går adskillig dypere. Spesielt liker jeg hvordan han beskriver Lill Lindfors og deres kunstneriske samarbeid. Spennende er også beskrivelsen av hvordan han er med på teateroppsetninger, hvordan disse prosessene utvikles fra tekst til ferdig stykke.
Og innimellom, ikke så ofte, en stille humor, som oftest på bekostning av seg selv, sin klossethet, sin uvitenhet, sin iboende svakhet (noen vil kanskje hevde det er en styrke) om å gjøre alle til lags. Hvordan han i beste Mr Bean-stil bruker opp så å si hele reisekassa på tips til omtrent samtlige av hotellets ansatte før han får kommet seg inn på hotellrommet. Han har glemt å veksle inn i små sedler.

Jeg opplever Ketil Bjørnstad som språklig elegant, dannet og intellektuell, samtidig som det bak språket ligger en enorm kunstnerisk kunnskap. Men denne gang blir mye av dette stående i veien for meg, hvordan han for eksempel sammenligner en kunstform med en annen. Det blir for spesielt og rett og slett for vanskelig tilgjengelig for meg. Og lett rødmende må jeg tilstå at jeg rett og slett hoppet over en del av disse.

Han tar et rivende oppgjør med deler av dagens litteratur. Et oppgjør mot den totale utleveringen, der ingen ting er hellig, der alt er lov, bare det skjer i kunstens navn. Han nevner dem ikke med navn, men jeg ser for meg både Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth når jeg leser. Vel og bra dette, jeg tar gjerne en litteraturdebatt i ei slik bok. Men jeg synes han selv begår en kardinalsynd. Han nevner at siden han ikke vil bruke denne fortellerteknikken som han har så mye imot, så kan han heller ikke skrive om det aller verste han opplevde i dette tiåret. Hans moral tillater det ikke. Da synes jeg at han skulle ikke nevnt det i det hele tatt! Dere skulle bare ha visst! Men dere får ikke vite – æddabædda!
Fryktelig irriterende.

Så som dere sikkert har skjønt er jeg ikke like begeistret denne gang. Men for all del, «Åttitallet» er en spennende roman, utleverende, interessant og velskrevet. Den bare traff meg ikke helt, slik de første to gjorde. Det ble litt for langt mellom de felles referansepunktene.

Andre bloggere om boka: Reading Randi

Andre av Bjørnstad:  «Sekstitallet» , «Syttitallet», Nittitallet, Tyvetallet, Siste tiåret
Takk til Aschehoug som sendte meg boka.