Kommer seg

Svensk debutkrim starter det nye bokåret.
Harriet Vesterberg er bokas hovedperson. Snart 30, ugift, ingen mann i livet, flytter fra Stockholm til Lerviken ved Öresund for å komme nærmere sin aldrende far. Og starter dermed i ny jobb hos politiet i Landskrona, selv om hun ikke er politi av utdanning – hun er sosionom.
Og Harriet har ikke en gang fått installert seg på sitt nye kontor før et drap finner sted. På hjemstedet. Og hun vet hvem offeret er.

Først til Harriet, en litt annerledes krimhelt. Likandes dame. Litt for glad i godteri og smugrøyker. Uten alt for stor tro på seg selv, men med gåpåhumør og innebygd nysgjerrighet. Ingen nære venner, bortsett fra Lisa, som vi kun blir kjent med gjennom sms-er dem imellom.
Sjefen, Margareta, er ei snerpete hurpe, og har ikke mye til overs for Harriet siden hun ikke har ordentlig politiutdannelse. Heller ikke kollegene viser særlig entusiasme overfor henne i starten. Men selvsagt, Harriet kjemper seg skritt for skritt til en plass i etterforskningsgruppa.
Og du blir vel ikke overvettes overrasket når jeg sier at hun etter hvert ikke helt følger sine kollegers syn på saken, men går sine egne veier.

Ingen språklig tungvekter, dette. Mange setninger starter med Hun … eller Harriet … Natur- og miljøbeskrivelser er helt greie. Persongalleriet står til troende, selv om flere av karakterene fremstilles noe endimensjonalt.
Starten er noe nølende, og det tar alt for lang tid før plottet blir skikkelig etablert, litt «läckbergsk» med mye privatliv og småpusling. Første del av boka kunne med fordel vært redigert kraftig ned for å gjøres tettere.
Men til tross for en treg start kommer jeg meg videre takket være Harriet, og spenningen kommer etter hvert. Ikke av det sitrende slaget, men likevel såpass at de omlag siste hundre sidene fyker avgårde.

Anna Bågstam har skrevet en hederlig debutkrim. Jeg vakler mellom to karakterer, men velger å lande på den høyeste. Man skal stelle pent med debutanter.
Med litt sikrere språkføring, og en strengere redaktør neste gang kan det bli riktig så bra.
For det blir mer, det sørger cliffhangeren på siste side for.
Og jeg ble såpass begeistret for Harriet, at jeg kommer nok til å følge med.

Takk til Panta Forlag for boka.
I mailen fra forlaget sto det at boka lanseres 2. januar. På hjemmesiden deres er det ingenting som tyder på det – men den kommer vel …
Øyevitnet er oversatt av Lene Stokseth.







Annonser