Topp underholdning

Etter den enorme suksessen med Stockholm-noir serien, har Jens Lapidus skrevet VIP-rommet og Sthlm Delete,  begge med Emelie og Teddy som hovedpersoner. Sistnevnte bok sluttet med et smell, og det er ikke så lenge etter dette smellet vi er tilbake i livene til våre helter.

Emelie har startet for seg selv som forsvarsadvokat etter å ha sagt opp den svært lukrative jobben som forretningsadvokat. Det går greit rundt, såpass at hun må ansette en ny medarbeider, Marcus, for å få unna alle sakene.
Like greit går det ikke for Teddy. Han ønsker, etter åtte år bak lås og slå, å få til å leve et streit liv. Men det er ikke helt enkelt for sånne som han. Derfor blir det en del kontakt med tidligere lyssky venner, og ditto småjobber for å få tilværelsen til å gå ihop.
Bedre går det da for fetteren hans, Nikola, som sto farlig nær da det smalt i forrige bok. Han er snart ferdig elektriker, det gjenstår bare noen få uker av læretida.
Og så må jeg nevne et nytt bekjentskap, Roksana, partytjej, streetsmart, et lite fyrverkeri av ei dame.

Og nettopp Roksana får ved en tilfeldighet nesa opp i en anselig mengde narkotika, også bokstavelig talt, noe som skal sette igang en kjedereaksjon av hendelser.
Emelie blir kontaktet av ei ung jente, som, skal det vise seg, sitter på informasjon om en sak som hun og Teddy har jobbet lenge med – og som har vært en rød tråd i de to første bøkene i serien.
Elektrikerlærling Nikola nærmer seg sitt mål, da bestekompisen Chamon blir brutalt myrdet. Det ryker en del sikringer for Nikola, og hevntanker overtar for fornuften.
Så ristes disse hendelsene sammen på finurlig vis, slik at de nærmer seg hverandre, sakte men sikkert.

Jeg er stor fan av Jens Lapidus. Han har en uimotståelig blanding av herlige karakterer, spennende plot, solid oppbygging, effektivt driv og ikke minst et uforlignelig språk; det er som skrapt opp fra asfalten, som skrevet i grafitti, det er rått, usminket og levende.
I tillegg har han i alle sine bøker en spennende sosial tilnærming, omkring de som har og alltid har hatt, og de som ikke har og aldri vil få, mellom de privilegerte pappaguttene og jentene som fester på Stureplan, og de andre, de i forstedene, med annen hudfarge, de med lite håp for fremtiden. Framstilt med et harmdirrende engasjement.

Og alt dette turnerer han med driv og eleganse også denne gang. Muligens er oppbyggingen noe langsommere enn i de to første bøkene i trilogien, noe repeterende, litt overtydelig. Men det drar seg til etter hvert mot en nesten uutholdelig spennende finale, som likevel er noe forutsigbar. Som om Timbuktu skulle ha hatt et ord med i laget:
Åh, det kommer ordna sig, det gör det alltid,
jo, det löser sig, så brukar allt bli,
det kommer fixa sig till slut,
det är inget tvivel om, fast nu känns skiten sur
Uansett, Top Dogg er topp underholdning.

Det er heller ingen cliffhanger denne gang, så mye kan tyde på at dette var siste punktum i trilogien. Og gjett om jeg kommer til å savne dem; Emelie, Teddy, Nikola og Roksana.
Men man kan jo aldri vite. Det er lov å håpe på mer.

Avslutningsvis bare et lite tips; har du lyst til å lese om Emelie og Teddy så les for all del bøkene i rekkefølge.

Takk til Cappelen Damm som sendte meg boka.

Annonser