Rørende humor

Reklame: Boka fikk jeg som leseeksemplar av Cappelen Damm.
(Dette innlegget er merket reklame fordi Forbrukertilsynet har kommet med krav om at leseeksemplar skal merkes som det. Jeg vil presisere at denne omtalen fullt og helt er basert på min leseopplevelse, og på ingen måte påvirket av at boka er et anmeldereksemplar.)

Raneren vil rane en bank, men den er kontantløs, og ender opp med en gisselsituasjon i stedet. I en liten toppleilighet i en mindre svensk by hvor det er visning på gang. På lille nyttårsaften av alle dager. I leiligheten befinner seg en broket forsamling; et middelaldrende ektepar, to kvinner som er forlovet og venter barn, en elegant, men aldeles uspiselig forretningskvinne, en elskelig gammel dame, en overstrømmende, slitsom eiendomsmegler pluss et individ inni et kaninhode. Det lokale politi, representert med Jim og Jack, far og sønn, får litt av hvert å hanskes med. En politimann, spesialist på gisselsituasjoner blir tilkalt, men sitter fast i en uendelig trafikkork. Så de får klare seg som best de kan … Det går slettes ikke helt etter oppskriften, fordi når de begynner å avhøre alle disse, etter hvert frigitte gislene, får de aldri et eneste skikkelig svar, bare det reneste tåkeprat – og raneren er borte vekk, som en ånd i en fillehaug, selv om leiligheten var låst …

Et ellevilt utgangspunkt for en komedie. For komedie blir det, i velkjent Backman-stil. Ganske masete første tredjedel med en humor jeg synes blir litt repeterende, ikke spesielt original, men med enkelte gullkorn innimellom. Men kjenner man Backmans univers vet man at det ligger noe bakenfor og lurer. Så også denne gang. Fordi samtlige karakterer bærer på en eller annen hemmelighet, en eller annen særhet, som gjør at historien gjør stadige brå kast underveis.

Disse hemmelighetene og særhetene fører til at demninger brister, følelser kommer fram, sannheter avsløres slik at de ikke lenger blir sannheter. Og menneskeskjebner skal gripe inn i hverandre på finurlig vis. Alt med forfatterens nærmest naivistiske syn på menneskets godhet. Søtladent vil noen kanskje si. Men med en sjarmerende, rørende humor, med en menneskelighet som kan smelte gråstein. Eller et hjerte.

Så, etter en noe slitsom første del, sitter jeg der da, og humrer og ler, sipper og gråter, fordi Backman spiller på hele følelsesregisteret. Og jeg lar meg rive med. Som alltid. Han har denne evnen til å treffe – i hvert fall meg – hver eneste gang.

Andre bloggere sin mening: Artemisias verden

Flere bøker av Backman: En mann ved navn Ove, Mormor hilser og sier unnskyld, Britt-Marie var her, Bjørnstad, Vi mot dere