Anna Bågstam – Skyggespillet

På tomgang

(Reklame. Boka er et leseeksemplar fra Panta Forlag.)

Harriet, rundt de 30 et sted, utdannet sosionom, jobber hos politiet i Landskrona. Ikke som politi, men som sivilt ansatt. Men geskjeftig som hun er, klarer hun stadig å blande seg inn i det som skjer.
Og det første som hender er at bestevenninnen, Lisa, blir bortført mens de snakker sammen på telefon.
Etter den opptakten går boka over i en fase med dagligdagse rutiner på politistasjonen som blant annet innbefatter planlegging av et stort EU-ministermøte i distriktet. Med tema flyktningepolitikk.
Så dukker et lik opp i Lerviken. Harriets hjemsted.
Og du blir vel ikke overvettes overrasket hvis jeg sier at gradvis flettes disse hendelsene sammen …

Opptakten har greit tempo inneholdende en viss spenning. Men den varer ikke særlig lenge før boka går over i en fase der ting tar tid. Der det går så sakte framover at jeg er på nippet til å gi opp, og legger boka bort flere ganger i ren desperasjon. Fordi det blir så enormt mye tomprat om dette og hint. Telefonsamtaler og meldinger, pauseromsamtaler, litt kjæresterier, litt familieforviklinger, noen bilturer, den sedvanlige sure sjefen, noen problematiske medarbeidere samt noen få hyggelige innimellom. Med det felles at de ikke fører historien framover, men tvert imot sørger for at den blir stående på stedet hvil. Lenge.
Før det endelig løsner mot slutten. Da blir det både spenning og nerve.

Det kan virke som at hver eneste krimbok må overstige 400 sider. For enhver pris. Denne er på 422. Og det er alt for mange. Plottet er forsåvidt greit skrudd sammen, men boka skriker etter en redaktør som bruker strengestemmen og sier at nå må du luke kraftig der historien står og slurer på tomgang.
For hadde boka hatt noe mer substans i midtpartiet, mer temperatur, en tydeligere retning. Da kunne dette ha blitt riktig så fornøyelig lesning. Fordi både begynnelse og slutt var det futt i, og miljøbeskrivelsene fra Lerviken er gode og levende.

Cliffhangeren på slutten er så saftig at jeg kommer nok til å gi Harriet en ny sjanse, fordi hun er ei likandes heltinne. Men stram inn noen hakk neste gang.

Boka er oversatt av Lene Stokseth.

Andre bloggere om boka: Betraktninger, Heartart, Hverdagsnett

Flere av Bågstam: Øyevitnet