Gripende finale

(Reklame. Boka har jeg fått av forfatteren.)

Så er alt klart for siste bolk i soga om Kodal, dette lille stedet utenfor Sandefjord, der så mye tragisk har skjedd i de to første bøkene.
Og aller først må jeg komme med en liten advarsel: Denne siste boka lener seg tungt på de to første, «Lille linerle» og «Stella Polaris»så tungt at utbyttet vil bli ganske  redusert hvis du ikke har lest de først. Noe du forøvrig bør gjøre også, siden det er gode bøker.

Boka starter nøyaktig der den første sluttet. Mer skal jeg ikke røpe av det i redsel for å ødelegge spenningen.
Det jeg imidlertid kan røpe er at et hendelig uhell på landeveien utvikler seg til gedigne mareritt. Fordi noen tar skjebnesvangre valg. I redsel for å tape ansikt eller posisjon. Eller for å skjule noe på grunn av en halvdårlig samvittighet. Eller at bare noe av sannheten blir fortalt, men ikke hele.
Små, uskyldige hverdagssynder eser ut til stygge hemmeligheter, til grusomme handlinger. Til drap.

Disse tilfeldighetene, disse dårlige valgene, disse små løgnene, blir nøye brodert inn i handlingen. Hvor det ene griper littegrann tak i det neste, for så å spre seg videre i flere retninger. Hvor nye handlinger blir nødvendig, og hvor flere personer vikler seg inn i dette finurlig spunne edderkoppnettet. Et nett så finmasket at hver minste bevegelse føles som store rystelser. Et nett så klebrig at du har ingen sjanse til å komme deg løs når du først sitter fast.
Det er nesten så jeg ser for meg forfatteren helt i ytterkant av spindelvevet, der hun smilende spinner sine tråder og besegler skjebner. Med stålkontroll.

Jeg gleder meg over elegansen i oppbyggingen, hvordan tilsynelatende tilfeldigheter vokser til en innviklet historie, og hvor jeg tror på tilfeldighetene, selv om det er mange av dem på kort tid. Jeg trives med språket og med tempoet. Korte, effektive kapitler, hyppige skift av fokus. Men aldri masete.
Mer fokus på politiarbeid enn i de første bøkene, og jeg synes de klarer seg godt, Håkon og Anders.

Når det gjelder spenning var den fordelt på flere sekvenser, og ble en av disse  oppklart lå det straks et par nye og ventet.
Selve hovedforbrytelsen, hvis vi kan kalle den det, det bestialske drapet, det ble for lett gjennomskuelig. Jeg var ikke ett sekund i tvil om hvem den skyldige var, slik at hovedspenningen ikke grep skikkelig tak i meg.

Men det var det mye annet som gjorde, grep tak altså.
Gjennom tre bøker bygger man sympatier og antipatier. Og man håper. På at ting skal ordne seg.
Men det er ikke alltid det går slik, hverken i det virkelig liv eller i bøkenes verden.
Denne gang ble det nesten for mange triste skjebner å ta inn over seg for en sentimental, aldrende gubbe.
Hvor det ene var så aldeles hjerteskjærende …

Takk for hyggelig hilsen i boka, Myriam!
Jeg gleder meg til mer …

Andre bloggere om boka: Min bok-og maleblogg, Henningbokhylle, Betraktninger, Hverdagsnett

Flere av Bjerkli: Lille linerle, Stella Polaris

Annonser