Johanna Mo – Nattsangeren

Så där

Öland.
Hanna vender tilbake til hjemstedet etter seksten år i Stockholm.
Fordi faren er død. En far som ble dømt for drap, og etter soning endte opp med å drikke seg i hjel. En far hun rømte fra.

Hanna er politi, og en av de aller første sakene hun får i fanget er en ung gutt som blir funnet drept. Gutten viser seg å være sønn til Rebecka, bestevenninnen hennes i ungdomsårene.

Det blir ikke først og fremst selve politietterforskningen som kommer i sentrum for denne historien. Den blir mer som en vag kulisse et sted i bakgrunnen. Det er personene som hele tiden er i fokus.

Først og fremst Hanna. En hovedperson jeg fort får sympati for. En ung politikvinne som kommer tilbake til hjemstedet. Datteren til morderen. Noe som fremdeles preger henne, som gjør at hun er innesluttet. Et fint og nært portrett om usikkerhet og lengsel etter å bli oppfattet som normal. Som strever med å slippe andre mennesker inn på seg.

Et av disse menneskene er Erik, hennes nærmeste kollega. Som stadig forsøker å overbevise henne om at hva faren hennes har gjort ikke har noen betydning for ham. Han vil gjerne nå inn til henne. Men vil hun i det hele tatt åpne seg for ham?

Rebecka opplever det verste en mor kan oppleve – hennes eldste sønn blir drept. Vi får god innsikt i hennes fortvilelse og desperate kamp for å komme i gang igjen – for datterens og mannens skyld. Gjennom etterforskningen får hun vite mer om sønnen, ting hun ante, men ikke turte å ta opp med ham. Noe som gjør sorgprosessen ekstra vanskelig

I korte kapitler møter vi også unggutten som blir drept. Vi blir med ham i hans siste natt. Timer i redsel. Men også timer hvor han tenker gjennom sin egen tilværelse. På hvem han er. På sin egen identitet.

Alt dette er skrevet med god menneskeinnsikt. Likevel synes jeg historien går for mye i sirkel. Det blir den samme problematikken om og om igjen slik at jeg opplever boka som langsom og repeterende.

«Stora Alvaret» på Öland er et område jeg gjenkjenner fra bøkene til Johan Theorin, hvor han på en glimrende måte får landskapet til å bli en integrert del av handlingen. I «Nattsangeren» blir det mer som en kulisse.

Derfor opplever jeg boka så där; god på menneskelige relasjoner, men for saktegående som spenningsbok.

«Nattsangeren»  er oversatt av Lene Stokseth.

Andre sin mening: Tine Sundal, Hverdagsnett, I Bokhylla, Artemisias verden

Boka er et leseeksemplar fra forlaget.

Annonser

4 Comments

  1. Takk for link Bjørn:) Jeg kommenterte vel inne på fb. Enig at den er litt pratsom og slow.. Men jeg skal følge neste bok og se hvordan serien drar seg til. Ikke godt å vite om det utvikler seg til sjarmerende kozy skjærgårdskrim eller mer spennende handlingsdrevet politikrim.

  2. Hei. Er enig med deg. Syntes den ble for saktegående og kanskje litt gjentakende også, noe som er synd for liker stort sett svensk krim. =)
    Takk for link.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.