Lekent og blankpolert

Forlaget Vigmostad & Bjørke er ute med første bok i en ny serie. Ti forfattere, ti bøker, alle basert på de ti bud. Og naturligvis er det første budet utgangspunkt i denne kortromanen av Jørgen Brekke;  Du skal ikke ha andre guder enn meg.
Det blir vel heller ingen overraskelse når jeg røper at Brekke leverer sitt bidrag i krimformat.

Vi skal til Kristiansand denne gang. Kanskje ikke så rart når et av temaene i boka er religiøse sekter med karismatiske ledere. Jeg har bodd mesteparten av livet i denne landsdelen, og fikk da mine doser indoktrinering i barne- og ungdomsårene, dog uten at jeg hverken ble videre påvirket av det eller fikk varige men. Heldigvis!

Jonny og Linda kjente hverandre på ungdomsskolen og møtes ved en tilfeldighet i byens biblioteket.
Jonny er nykter etter årevis med rusmisbruk .
Linda er gladkristent medlem av menigheten «Guds Bud» hvor Peter Isaksen er åndelig yppersteprest.
Når så Linda vil ha Jonny med seg på et av møtene lar han seg lede som et fromt lam.

Boka starter med at Isaksen er drept. Jonny i full panikk hjem til småbruket i skauen. Linda for full fart på vei inn i det lokale krisesenteret. Alle tre blodige.
Men hva har skjedd, og hvorfor?
Jørgen Brekke tar oss fem måneder bakover i tid og vi får både Jonnys og Lindas versjon av hva som fører fram til det blodige første kapitlet.

Og sannelig sier jeg dere, dette blir ikke en vandring langs smale stier. Men en åndelig trekanthistorie som byr på syndige overraskelser. Fortalt i et blankpolert, lekent språk som noen ganger er satirisk, andre ganger humoristisk og til tider malmfullt bibelsk.
Hør bare på Jonnys beskrivelse på første side:

«Isaksens blikk. Festet i oss fra prekestolen. Mørkt og levende. Engel, demon, budbringer, dommer. Jeg forestilte meg pupillene som tunneler inn til det hinsidige. Himmel til høyre, helvete til venstre. Å møte dette blikket krevde mot. Og modige var vi. Det fortalte han oss ofte. En modig flokk. Trofaste. Vi møtte alltid blikket hans. Nå hadde jeg sett øya hans slik ingen hadde sett dem før, daue. Virkelig daue. Mørke som de bestandig var, men livløse denne gangen.»

Så allerede fra de første setningene lar jeg meg lede inn i fristelse. Og fråtser og mesker meg med karakterer deilig nær, men likevel aldri over kanten.
Og får meg til å filosofere over paradokset i budet. For når den store bok sier at man ikke skal ha andre guder, er det da ikke samtidig en innrømmelse av at de finnes?

Jeg leste et sted at forlaget har satt en ramme for disse kortromanene til 160 sider, og Jørgen Brekke holder seg forbilledlig innenfor med sine 145.
Jeg kunne gjerne ha ønsket meg minst det dobbelte. Men man skal jo som kjent ikke begjære  …

Dette var syndig fornøyelig. De ni neste forfatterne har virkelig fått noe å leve opp til!

Andre bloggere om boka: Artemisias verden, Marianne Augusta

Flere av Brekke: Paradisplaneten, Avgrunnsblikk, Alle kan drepe, Menneskehunger

Annonser