Hjerteskjærende

Sandefjord, senhøstes 2005.
Sissel bor med sin sju år gamle datter, Mari, i ei noe loslitt hytte i nærheten av Sandefjord. Hun arbeider som servitør på en restaurant og er eneforsørger. Hun blir vartet opp av Petter, en særdeles vellykket advokat.
Eneste skjær i sjøen er at Mari ikke liker Petter. Mari vil heller ha pappaen sin. Hun har ikke sett ham på flere år, men savner ham veldig.
Derfor oppfører hun seg ekstra dårlig når Petter kommer på besøk.
Noe hun gjør også denne noe regntunge oktoberdagen. Hun vil heller være alene ute på stranda enn inne i hytta.
De voksne benytter anledningen til å ta en tur inn på soverommet, og drar for gardinene.
Samtidig kommer en mann roende rundt en odde med kurs for stranda der Mari er. Han ligner da masse på pappa, gjør han ikke?

«Lille linerle» er forfatterens krimdebut. Og hvilken debut!
Hun forteller en sterk historie. Men ikke om grusomme seriemordere, blod og gørr eller geniale etterforskere. Hun forteller en historie om ei lita jente som bortføres og vokser opp i en kjeller. Hun forteller historien om en mor som opplever en desperat sorg over dattera som forsvinner. Hun forteller historien om en manipulerende, beregnende og utspekulert mann som forsyner seg av det han vil ha. Hun forteller historien om den skakkjørte mannen som liker småjenter.
Og dette forteller hun i et nøktern språk. Nøkternt, men fullt av intensitet, med en eksplosiv stillhet. Hun faller ikke for en eneste fristelse til å male det ut. Det er jeg som leser som må male bildene selv. Og det er hjerteskjærende bilder jeg må male. Det er rystende bilder. Det er bilder som gjør meg rasende. Som gjør meg trist. Som får tårene til å presse på. Men jeg gir aldri opp håpet. Jeg kan ikke gi opp håpet!

Jeg tror det må være en av de sterkeste krimdebutene jeg noensinne har lest. Rent krimteknisk er det et par ting å sette fingeren på, et par enkle/usannsynlige løsninger og enkelte sekvenser er noe uttværet. men det blir bare marginale detaljer. Boka er sitrende spennende, og ikke minst utfordrende å lese. Det gjør fysisk vondt innimellom. Den sitter fremdeles i, mer enn ett døgn etter at jeg lukket den. Varsomt. Fordi slutten ga meg virkelig noe å tenke på.

Myriam H Bjerkli siterer et sted i boka fra kanskje den vakreste sangteksten i norsk musikkhistorie, skrevet av Anne Grete Preus. Hun nevner ikke tittelen på sangen som heter «Når himmelen faller ned».
Det er vel nettopp det himmelen gjør i denne historien. 

Takk til Liv Forlag som sendte meg boka.

Andre bloggere om boka: My Criminal Mind, Bokbloggeir, denkriminellebokverden, Min bok-og maleblogg, Groskro’s verden

Flere av Bjerkli: Stella Polaris, Djevelens yngel