Chigozie Obioma – Den forbudte elven

Mørk og eksotisk

Afrikansk litteratur er et så å si uutforsket område for min del. Når jeg da ser flere begeistrede anmeldelser av denne boka blir nysgjerrigheten min vekket.

Stedet er Akure i Nigeria, året er 1996. Bokas hovedpersoner er fire brødre i alderen mellom ni og femten. Fortellerstemmen er den yngste av dem, Ben. Tilsynelatende kan dette se ut til å bli en oppvekstroman om dagliglivet til disse guttene, sorgløst og lekent.
Men det blir det såvisst ikke.
Far til guttene må flytte til en annen by på grunn av jobben. Og etter en tid begynner guttene med aktiviteter de ikke ville gjort hadde faren fremdeles vært der og hatt kontroll på dem. En av aktivitetene er å begynne å fiske i den lokale elven. En gang en livgivende elv, nå en stinkende sump. På en av fisketurene møter de landsbyens gale mann, Abulu. Han er beryktet for å kunne «se» inn i fremtiden. Og han kaster en forbannelse over eldstebror Ikenna; en av brødrene hans skal drepe ham.
Og med det snus brødrenes tilværelse opp ned, fra å være lys og stort sett bekymringsløs til å bli en reise inn i det dypeste mørke.

Det første ordet som slår meg etter å ha lest denne romanen er eksotisk. Ikke først og fremst fordi den foregår i et for meg totalt ukjent landskap, men fordi så mye er helt annerledes enn hva en nordisk oppvekstroman ville inneholde. Mye av handlingen skjer i skjæringspunktet mellom religion (kristendommen) og hva vi her hjemme vil kalle gammel overtro. I et land preget av sterk politisk uro, av vold, hevn og blod.
Eksotisk er også forfatterens beskrivelse av menneskenes fakter og kroppsspråk, av guttenes skifte mellom språk. Hvordan engelsk brukes i noen sammenhenger, stammespråk i andre. De språklige bildene er vakre, nærmest overdådige – og mange. Noe som beriker boka, gir den et skjær av mystikk, av noe annerledes, noe spennende.
Samtidig er boka dypt tragisk. Og denne dype tragedien er det som er vanskeligst for meg å forstå, med mitt vestlige tankesett. Vanskelig å godta. At livet til disse normale, stolte, flotte, livsglade ungguttene skal la «trolldom» styre livene lukt ut i fortapelsen.

Men så er det jo ikke gitt at man skal forstå alt heller. Derfor er det viktig når man leser boka å gi seg hen til det fantastiske språket, til de livfulle bildene, og godta at tankesettet er totalt forskjellig andre steder i verden. Når man godtar disse premissene vil utbyttet av lesingen bli et helt annet. En leseopplevelse som sitter i meg fremdeles, flere dager etter at jeg leste boka.

Andre bloggere om boka: Rose-Marie, Tones bokmerke

Takk til Font forlag som sendte meg boka.

Annonser

2 Comments

  1. Så falt valget på denne. Her var det mye fremmend, som du skriver i skjæring mellom kristendom og overtro. I vår mirakelpredikanters tid har jeg tenkt at disse tingene lett kan omgås hverandre. Uansett, fremmed, annerledes lesning. Men for et språk. Enkelte setninger kan ved bruk av få ord beskrive det andre bruker kapitler på å få fram. Mye dystert, mens lyspunkt og kjærlighet ligger hele tiden under. En nydelig fortelling fra en en ukjent verden. Anbefales.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

© 2018 Bjørnebok

Theme by Anders NorénUp ↑

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.